De 7 tingene du ikke visste om meg

Litt morro må man jo ha... Jeg ble tagget av Stine, så her kommer det noe unødvendig informasjon om meg :)

- Jeg syns is er den perfekte løsningen på alt mulig

- Jeg har aldri noen gang gått meg bort

- Jeg forsvant på et kjøpesenter i Manilla da jeg var 7 år (men gikk meg IKKE bort)

- Jeg blir aldri lei FRIENDS, aldri :D

- Jeg har ikke på noen måte planer se Alvin and the Chipmunks

- Jeg har en tvillingbror som går på Nesbru

- Jeg finnes ikke pratsom på tog, buss, i bil, eller andre fremkomstmidler, med mindre jeg møter noen jeg ikke har sett på lenge... Tror det er fordi jeg suger i tørrprating...

Mine filmvaner

Da jeg oppdaget denne bloggoppgaven kom tusen tanker i hodet mitt. Mine filmvaner? hva ville det si? Hvor mye jeg så på film? Hva om jeg ikke så så mye på film? Yndlingsfilm? Hver eneste gang jeg fikk sistnevnte spørsmål pleide jeg alltid å hoppe over det, fordi det var et altfor vanskelig spørsmål. Jeg mener, det er da hundrevis av ekstremt bra filmer, hvordan er det mulig å velge kun én som skal være "yndlignsfilmen" din? Uansett... Jeg får vel prøve å skrive dett blogginlegget på best mulig vis.

Jeg liker egentlig alle slags mulige filmer, alt fra dype meningsfulle filmer, til filmer som forteller sanne historier, til morsomme jentefilmer, og ikke minst de gode gamle klassiske barnefilmene (jaa... der sa jeg det, så nå kom det ut og...)
Eksempler på filmer som jeg har sett og har likt veldig godt er Fight Club, Nummer 23 (ja, jeg vet ekstremt dårlig den egentlig er, men bare tenk hvor utrolig godt laget den er...), Harry Potter, Ringenes Herre, Seven, Face Off, Dirty Dancing, Not Another Teenage Movie, Titanis, og ikke minst Løvenes Konge (riktig nok en tegnefilm for barn, men tenk hvor ekstremt gode tegnerne har vært som har greid å få alt til å se så livaktig ut... jeg skal innrømme at jeg trodde alt det som skjedde i den filmen var HELT sant da jeg var liten). De eneste filmene jeg kommer på som ikke passer for meg er typiske Hollywood-filmer (gutt møter jente, gutt gjør et veddemål, gutt og jente forelsker seg, jenta oppdager veddemålet, jente blir lei seg, gutt angrer, gutt og jente blir venner igjen, happy ending), rett og slett fordi jeg har sett for mange slike, så jeg har blitt helt lei.

Yndlingfilmen min? Fremdeles umulig å si, men jeg kan prøve å "presentere" en film som jeg liker veldig godt. "Not Another Teenage Movie" er (etter min mening) en veldig, veldig genial film. Det er parodifilm på alle kjærlighetskommediene og fjortissfilmene. Det er noe à la Scary Movie-filmene, men den er så utrolig mye bedre enn det.

NATM (Not Another Teenage Movie) er en film som ble produsert i 2001 med Joel Gallen i spissen, hvor plotet er om en typisk amerikansk high school, med stereotyper som de populære sportsidiotene/cheerleaderne, freakene, nerdene, musikerne og lignende. Filmen parodierer filmer som Bring it on, 10 thing I hate about you, Clueless, American Pie og How to lose a guy in 10 days. Den handler veldig enkelt om stygge Janey Briggs som nekter å gi slipp på sin opprørske side, og gjør alt for å skille seg ut på det hun mener er hennes egne positive måte. Det er helt til hun møter skolens mest populære gutt, Jake Wyler. En dag gjør han nesten alt for å få Janeys oppmerksomhet og prøver å få henne til å gå ut på ballet med ham. Det hun ikke vet er at han har inngått et veddemål med noen kompiser om at han kan erstatte eksen sin (som slo opp med ham nylig) med hvem som helst.

Filmen inneholder en del komiske inntriger og innspill og noen helt irrelevante og latterlige bipersoner med sine historier som har "litt" med hovedplotet, samtidig som det ikke gjør det. Et eksempel på dette er "historien" til lillebroren til Janey, Mitch, en førsteklassing på high school som nettopp har kommet inn i puberteten, og er desperat etter et ligg (American Pie). Vi møter også Ricky Lipman, bestekompisen til Janey som er håpløst forelsket i Janey, uten at hun enten legger merke til det eller bryr seg.

Alle historiene til hovedpersonene og bipersonene flettes sammen til et endeløst virrvarr av tenåringsdrama, overspilt til tusen, men hvor alt likevel ender godt. Det er også noen kreative sanginnslag innimellom de ekstreme klisjeene man møter på hele tiden.

Grunnen til at jeg liker denne filmen så godt er at jeg er nokså sikker på at regissøren (altså Joel Gallen) visste hva det var han drev med da han valgte å regissere denne parodifilmen, og dermed peker ut alle klisjeene i tenåringsfilmer. Klisjeene som kommer i filmen er så ekstremt overdrevet så det har gått forbi stadiet ved å være kisjé og dermed blitt en parodi av en klisjé. Om det er mulig å forså hva det er jeg prøver å bable om. Vanskelig å forklare det her...

Uansett... Her er noen klipp fra filmen:




Sammen med den noe latterlige sangen "Prom Tonight", som... hm... forteller veldig mye om de forskjellige karakterene i filmen...

Norge - Brasil

I den dypeste flytende elv er en gjedde på Copacabana. I Stryn, et helt kontinent grunnlegger en vakende piraja Rio. Det snør kaffe inn i palmene. Snø langs stammer i Brasil. Nå er det skygge over Sør-Amerika, og månen reiser seg. Den stiger resten av natta og legger sine palmekroner på grunna. En syngende våt sol går med pæler og sprenger nordlys løs. Hvis Norge er den finmaskete, er Brasil og karnevalet i indre østfold. Hvis Norge gror, regner skogen i kram sement. Er Brasil under muskler, skjer det likevel. Hvis den norske rister røttene og så silende. Og det er tregrensene Norge er. Norge er himmelen hvis lårhøner er Brasil.

Diktet heter Brasil-Norge og er skrevet av Lars Saabye Christensen. Diktet er i diktsamlingen Pasninger fra 1998. Diktet ble skrevet etter at Norge hadde vunnet over Brasil i VM 23. juni 1998.

Det handler om at Brasil er veldig sterke, og derfor forventes det ikke at lille Norge skal greie å slå dem. Seieren var derfor veldig stor, spesielt for nordmennene. Hele diktet viser veldig tydelig at Norge har overvunnet Brasil, sprengt alle grenser og blitt mye sterkere. Lars Saabye Christensen beskriver veldig godt forventningene før fotballkampen og hvordan alles innstillinger ble totalt forandret.

Det er språklige bilder ved at den norske skogen rister sine røtter løs samtidig som spillerne blir bedre og alt forandres. I begynnelsen var Norge som lårhøner, mens da vi vant ble det snø på Copacabana og karnevalet begynte å gå med pæler.

Hvis ikke vi hadde visst om fotballkampen, da vi vant 2-1, hadde det vært vanskelig å forstå handlingen i dette diktet.

Kontraster er noe av det viktigste i dette diktet. I Begynnelsen er det Norge som er dårligst, mens i slutten har Brasil tapt og Norge har sprengt grensene sine.

Lang, kort, kort, kort, kortest er systemet på strofene i dette diktet. Siden lengdene er så forskjellige, er det nok ikke et fast mønster som blir fulgt.

Rytmen i diktet er veldig ujevn, og det er ikke noe ved den som tilsier at det er fast rim og rytme i dette diktet. Mangelen på rim gjør at diktet kan virke mer seriøst, fordi det ikke er like fengende når det ikke rimer.

Det brukes få og mange forskjellige ord i Norge-Brasil. Dette gjør at stemningen kan bli litt kaotisk siden de ikke passer så godt sammen. Hvis Norge er Brasil er det eneste som blir gjentatt i diktet, men ellers endres ordene og meningene mye gjennom diktet og spesielt i begynnelsen og slutten er det spesielt store forskjeller på ordene.

Kontraster og språklige bilder er de virkemidlene som er brukt i diktet. De brukes veldig mye, og uten dem hadde det ikke vært noe igjen av diktet. De språklige bildene som stilles imot hverandre gjør at diktet blir mye morsommere å lese enn et helt saklig handlingsreferat av fotballkampen. På grunn av de språklige virkemidlene har dette blitt til et dikt og ikke en artikkel om fotballkampen med overdreven bruk av enter-knappen.

Hele dette diktet er en lang setning uten et eneste punktum, men på grunn av linjene og oppsettet har det blitt passende pauser som gjør at du på en måte kan velge selv hvordan du leser og hvor fullstendige setningene skal bli.

Dette diktet består hovedsakelig av kontraster. Lars Saabye Christensen setter Norge og Brasil opp mot hverandre med ord som hvis og er, noe som gjør at kontraster går igjen i diktet hele veien. Kontrastene er ikke absolutte, noe som betyr at de ikke er direkte motsetninger til hverandre.

Våt sement er et språklig bilde av at det er tyktflytende og hvis ikke man kommer seg ut av den, kommer man til å sitte fast for alltid.



Dette innlegget vil bli redigert senere…

Reklameprosjektet

For noen uker siden fikk vi i oppgave å lage en reklame for Sandvika vgs, som var rettet mot nye elever. Jeg kom på gruppe med Johannes, Eskil, Alexander og Stine, og alle hadde ideer til hvordan vi kunne gjøre reklameprosjektet helt fra starten av. Første dagen gikk med på en brainstorming og gjennomtenkning av hvordan vi skulle gjøre ting.

Den andre dagen, altså uken etter, begynte vi med filmingen. VI fikk hele dagen på oss, og jeg mener selv at vi brukte den svært godt. Vi fikk gjort unna all filmingen den dagen, og til og med startet å redigere store deler.

Vår film handler om en gutt som går rundt på skolen og finner fram til de ulike stedene på skolen. Vi valgte å prioritere enkelte ting i filmen og unnalte andre ting, som f. eks. bandrom, elevrådsrom og naturfagsrom, fordi vi følte at det ikke var like viktig som maye annet. Jeg mener; hvor ofte bruker elever på skolen bandrommet til annet enn revyen eller lignende?

Jeg syns samarbeidet har gått veldig bra, det har jo ikke brytt ut store krangler over små uenigheter... :) Jeg syns kanskje arbeidet ble LITT skevt fordelt, men siden det bare var en av oss som kunne redigere film, så er det kanskje ikke så rart? Det er ikke så mye vi kunne gjøre med det. Vi har ikke møtt på noen nevneverdige tekniske problemer, og selv om det ble noen kvelder hjemme og jobbe med vidoen, kom vi jo til slutt til et greit resultat.

CSI: Sandvika - Samtiden under lupen

Tjaaaaaah... hm... I et lite forsøk på å gjøre bloggen min mer personlig, tenkte jeg jeg kunne ta med et lite innlegg som handler om det jeg har drevet med i det siste, altså revyen.

Det var faktisk i høst at jeg bestemte meg for å være med på revyen, riktig nok bak scenen i gruppa "sminke og kostyme", men jaja... Tenkte at det kunne være morsomt å bare være med på det, for som jeg alltid har sagt til meg selv; det er bedre å angre på noe man har gjort enn å angre på noe man ikke har gjort. Uansett (nok small-talk)...

I vinterferien var det intensivuke, det vil si ikke vinterferie, men en uke hvor man jobbet hardt med noe annet enn skole, siden den uken strengt tatt ikke kan kalles ferie. Hele uka jobbet alle som var med på revyen med revyen, skuespillerne øvde på stykkene sine, bandet på numrene sine, scenegruppen satte opp scenen og vi algde kostymene, and so on. Jeg skal innrømme at da jeg først fikk se kostymelistene fikk jeg et lite sjokk, for den lista var ikke videre kort... Det var en 39 siders lang liste over kostymer og rekvisitter som måtte lages og skaffes i løpet av uka. hvordan vi fikk det til vet jeg ikke, men vi fikk det til, det er det viktigste. På slutten av uka skulle vi gå gjennom forestillingen med kostymer, og vi måtte hjelpe skuespillerne, danserne og sangerne å skifte hvis de ahdde stresskift. Enkelte dager mot slutten (rett før premieren) kunne bli veldig slitsomme, og det hendte at jeg ikke rakk siste tog hjem. Da måtte vi gå gjennom flere ganger, og jeg begynte å kjenne meg rimelig sliten, spesielt når vi måtte opp tidlig neste morgen også.

Selve forestillingen var utrolig bra, syns jeg. Skuespillerne syns jeg var utrolig gode, og med mange forskjellige skether, fikk de virkelig sjansen til å vise hvor talentfulle de var. Men det er ikke bare skuelspillerne som gjorde en utrolig jobb. Dnserne og sangerne var også kjempeflinke. Likhusdansen var syk å se på, og jeg har ikke sett noe lignende i hele mitt liv (på ordentlig og ikke på youtube eller tv eller lignende). Jeg vil også nevne akrobatene. Det er vel det navnet de fikk... :) På slutten av forestillingen ble det en såkalt jaktscene, hvor Petter og Lars hoppet rundt på scenen og tok salto og wallflip og alt mulig. Til slutt vil jeg bare nevne lysteppet, som fascinerte meg utrolig... Jeg mener, et teppe med masse lys, som kom med forskjellige former og skrift, hvem kan ikke bli fascinert av det?? :P
Av min favoritter blant sketchene var "Ednas kjøkken", "Påsketur", "Havana Night", "Sandvika fensgsel" og "Jaktscenen", men det er altså mine meninger :)
Og hvor vil jeg med dette? Joo... Jeg går ut i fra at det er at hvis du ikke har sett revyen, så har du gått glipp av veldig mye, for nå er den over...!

Selv om det har vært en veldig slitsom tid, har den vært utrolig morsom. Uansett hvor slitsomt det har vært, har det vært mye latter, og mange nye bekjentskaper. Jeg er veldig glad for at jeg var med på revyen, og jeg føler at jeg har lært veldig mye, samtidig som jeg har fått meg nye venner. (Jaaa! Jeg vet at dette ble EKSTREMT sentimentalt, men etter å ha jobbet med revyen i over to uker i strekk, og praktisk talt ikke tenkt på annet, så er det litt trist å bare plutselig være ferdig med det!!)

Til slutt vil jeg bare legge til at revyen vår fikk 5 av Aftenposten. Anmeldelsen kan du lese her. Litt stolt? Ja, men bare LITT :)

HAHA! her er noen klipp og bilder fra øvingene... xD Og ja, jeg la til en sang, fordi jeg føler det ville blitt så dumt om det kom en video her uten lyd. Og jeg vet også at det er litt harry å lage en "minnefilm" (æsj, jeg liker ikke ordet, det er bare for klisjè-aktig og sentimentalt) fra tiden jeg jobbet med revyen, men uansett, det er det jeg pleier å gjøre fra ting som jeg gjerne vil huske. Ehm...

Reklame

Reklame kommer fra det latinske ordet reklamare, som betyr "å rope ut". Dette er fordi før i tiden pleide folk å gå ut på gata og rope ut om et produkt de ville selge.
I dag trenger vi ikke lenger å gå ut på gata for å dumpe over reklame, for det finnes reklame nesten overalt. Det er reklame på TV, i aviser, på blader, på plakater, og på internett.
Meningen med reklame er å påvirke vanlige mennesker til å kjøpe et bestemt produkt.
Reklamemakerne har gått etter et ”retningsord” når de skal lage reklamene sine. Det er Aida. Aida står for attention, interest, desire og action.
Med attention menes blikkfang. Her brukes ofte sterke farger i reklamen, store overskrifter og fengende slagord, humor, og overdrivelser.
Interest vil si publikums interesse. Hvis reklamen ikke greier å fange interessen, er løpet fort kjørt.
Desire vil si at reklamen har påvirket publikum så mye at de har lyst på produktet.
Action vil si at publikum virkelig går til butikken og kjøper produktet ditt (tror jeg…)
Reklamer bruker også ofte avanserte ord eller ”forskere har godkjent…” for at det skal virke som om det er noe helt spesielt med produktet.

Make Up Store

Dette er en reklame jeg fant i et blad, og det reklamerer for Make Up Store.
Målgruppen er jenter mellom alderen 15 og 30 år, og meningen er å få dem til å kjøpe sminke derfra.

Overskriften er ”Make Up Store Whisper”. Den forteller om det mørke, sensuelle og mystiske. Selve bildet er mørkt og portretterer tre kvinnelige vampyrer i det de er i ferd med å overfalle en mann. Når det kommer til farger, er det ingen blikkfang, men man legger naturlig merke til bildet fordi den er mye mørkere enn alle andre reklamer, som ofte er lyse og morsomme. Reklamemakeren valgt å fortelle litt om hvorfor Make Up Store valgte mørke farger den sesongen kolleksjonen ble lansert (selvfølgelig høsten).
Teksten understreker bildet på en utrolig fin måte. Her passer det ikke med korte, morsomme setninger og ordspill, for bildet er inspirert av det mørke.

Jeg syns dette er en veldig gjennomført reklame. Den fanger oppmerksomheten min, og jeg tror det er svært få som har kommet på å bruke mørket i en reklame på denne måten før.

P.S. Teksten jeg henviser til er ikke med på dette bildet.

Statoil/Hydro
Dette er eb reklame som har gått på tv en stund. Den reklamerer for Staoil-Hydro, med den fengende setningen "Vi støtter morgendagens helter".
Staoil-Hydro er en energileverandør, og er et nokså stort selskap i Norge...

Jeg tror målgruppa for denne reklamen er først og fremst foreldre med barn, men også til unge med drømmer om å bli noe. Med slagordet deres, virker det tiltrekkende for dem som virkelig vil oppnå noe. Videoen viser klipp av unge mennesker som jobber for å oppnå drømmen sin, og dette kan virke motiverende på alle.

Jeg valgte denne reklamefilmen frodi jeg syns den er veldig søt. Det å putte mange klipp sammen av mennesker som jobber for å nå sine mål er kanskje gjort tidligere, men jeg liker det likevel, fordi det virker så utrolig reelt. At ingen av de som er med i filmen er kjente mennesker (dvs. folk som ikke blir gjekjent på gaten av andre enn deres venner) gjør at det er enda mer jordnært og du får vikrelig følelsen av at du kan oppnå det du vil, om du er villig til å jobbe for det.

Mitt Liv Som Hund

Mitt liv som hund
I 1985 kom den svenske filmen ”Mitt liv som hund” ut, regissert av Lasse Hallström.
Jeg er usikker på om filmen er basert på en ordentlig historie, eller om den baserer seg på en bok.
Da filmen kom ut fikk den veldig mange blandete kritikere, men de fleste likte den. Den ble nominert til to Oscarer, og har også blitt nominert til to andre priser. Den vant til slutt 13 priser.
Jeg tror filmens tema handler om en vanskelig barndom. Det handler om mot til å tørre å tilpasse seg et nytt sted og til å kunne løsrive seg fra det faste gamle og vante.

Ingemar Johnsson er en gutt på rundt ti år. Han bor i Stockholm, med sin mor og bror. Moren har fått tuberkulose, og hun har mistet mye av livsgnisten. For at hun skal få en avkobling fra den slitsomme hverdagen hun har, som går ut på å oppdra to energiske gutter, blir guttene sendt til hvert sitt sted for sommeren. Ingemar blir sendt til sin onkel i Småland, hvor også han får en liten avkobling til den hverdagen han er vandt med. I Småland blir han også god venn med den guttete jenta Saga. På loven bokser de, og later som om de er Sveriges store boksemestre; Floyd Patterson og Ingemar Johansson.
Etter sommeren drar Ingemar hjem igjen til en stressende hverdag, en sliten mor og en storebror som alltid skal finne på noe nytt for å skremme ham.
Når moren igjen blir dårligere, og sendes på sykehus, drar han tilbake til Småland, men ting har forandret seg siden sommeren. Han må starte på en ny skole, Saga har forandret seg, og han kan ikke lenger bo hos onkelen, men må bo hos moren til tanten i stedet. Lysthuset som Ingemar og onkelen bygget i sommer er derimot ferdig, og det er der Ingemar gjemmer seg når han finner ut at moren dør.

Jeg syns ikke anslaget i denne filmen er spesielt bra, siden jeg følte at den ikke fanget publikums interesse fra starten av. Jeg syns at spesielt starten skal være fengende, for da er det lettere å følge med på resten av filmen enn det det er om det hadde vært en velig kjedelig start. Kronologien er vel mer eller mindre grei, syns jeg. Handlingen er bygget opp i delvis kronologisk rekkefølge, det eneste er at det starter med at Ingemar forteller når han sitter inne i lysthuset til onkelen. Derfra går han tilbake i tid til ca. et halvt år tideligere, og filmen går normalt fram til hvor han sitter i lysthuset igjen, og videre fremover. Jeg vil da si at filmen har mest tilbakeblikk.

Personene i filmen er veldig forskjellig. I Stockholm er alt veldig alvorlig, og bærer tydelig preg over at moren er veldig syk. Alle de voksne er voksne, og barna får ikke på noen måte delta i de voksnes verden. I Småland derimot er det en lettere atmosfære, de voksne er lekne og glade, og bærer ikke samme preg av alvorlighet som det Ingemar er vandt med.
Ingemar selv, har hatt en veldig vanskelig barndom, og preges sterkt av det. Det er derfor nesten som å komme til en helt nå verden for ham, når han kommer til Småland.

Det er tydelig at handlingen er satt til en stund tilbake. Tv'en har nettopp kommet, og tuberkulose herjet fremdeles enkelte steder i Sverige.
Jeg ville sagt at selve filmen skildrer to forskjellige miljøer, det ene er ikke så veldig sosialt, mens det andre er mye mer annerledes enn det første, og dermed uvandt. For Ingemar er det litt vanskelig å tilpasse seg det nye miljøet, men etterhvert blir han bedre kjent med de andre barna, og slapper mer av.

Til slutt en liten oppsummering: "Mitt liv som hund" er en film som handler om Ingemar, en gutt fra Stockholm, som blir sendt ut til onkelen sin på landet for sommeren, for at moren mde tuberkulose skal kunne få slappet av. Der får han seg nye venner, og når han kommer tilbake dør moren, og han flytter tilbake ti Småland.
Temaet i denne filmen er mot og vanskelig oppvekst.

Selv syns jeg ikke filmen var direkte bra, men den var ikke direkte dårlig heller. Jeg syns det var vanskelig å sette meg inn i filmen, fordi den var nokså forvirrende, og dermed syns jeg også det var vanskelig å forstå meg på Ingemar, hvorfor han gjorde som han gjorde, osv.

Janes dagbok

Jeg valgte sangen "Diary of Jane", fremført av Breaking Benjamin. Breaking Benjamin består av forsangeren Benjamin Burnley, Aaron Fink, Mark Klepaski og Chad Szeliga, og de kommer fra Pennsylvania, USA. Diary of Jane var den førte singelen som ble sluppet fra albumet "Phobia", og den kom ut i juni 2006. Albumet kom ut i August samme år. Denne sangen gå mest under sjangeren rock, så målgruppen ville jeg tro var mennesker mellom 13 og 30 som da liker denne type musikk.

Selve sangen er vel mer eller mindre en kjærlighetssang, men ser man på det som en slags historie, tror jeg kjærlighet bare er motivet, mens temaet er å tørre å ta sjansen ti å prøve å nå målet sitt. Videoen har en litt mørk undertone, og handler om Benjamin som leser dagboken til en dame som heter Jane. Vi går liksom inn i hennes verden, og når hun reiser seg fra badekaret finner hun ut alle speilene i huset er borte, bare rammen er igjen. Hun leter overalt etter speilene for å prøve å finne dem, og finner dem til slutt i ett av rommene i huset. Likevel ser hun ikke speilbildet av seg selv. Hele videoen slutter med at Benjamin legger en rose i dagboka hennes. Når han lukker dagboka ser man at han har stått på en gravplass hele tiden, og graven tilhører Jane, hvor det står at hun druknet da hun sovnet i badekaret. Dette forklarer delvis hvorfor hun ikke så speilbildet sitt i speilene; hun er død og det er ”spøkelset” hennes (kan man si det?) som løper rundt i huset på leting etter speilene.

Musikkvideoen er regissert av Ryan Smith, og er en slags blanding av en fortellende video (forteller historien om Jane) og konsertvideo, fordi bandet er med i videoen. Jeg ville ikke si at det er en altfor stor sammenheng mellom videoen og sangen, for mens sangen handler om kjærlighet eller å tørre å realisere drømmene sine, handler videoen Benjamin som leser dagboken til Jane. Det som gjør at jeg syns videoen og sangen likevel passer sammen er først og fremst melodien og den litt urolige undertonen på sangen, noe videoen understreker. I musikkvideoen møter vi bare på Jane og bandet. Det er Jane som er hovedpersonen, mens Benjamin Burnley er mer eller mindre en biperson. Resten av bendet er liksom litt... statister... Musikkvideoen skjer i et stort herskapshus (antageligvis huset til Jane) og på en liten gravplass. Hele videoen er rett og slett litt dyster; det er en gråtone i alle fargene, trærne stenger for mye av sollyset og det er ingen spesielt lyse, glade farger å se. Som jeg har sagt tidligere, syns jeg ikke teksten til sangen passer så bra tilvideoen, men melodien derimot passer bedre. Sangen starter i moll, noe som fører til at det med en gang blir dystrere preg. Alt det litt triste er likevel noe som er nokså typisk for Breaking Benjamin, så det hadde vært mer overraskende å se en video full av masse sjokk-farger sammen med en av sangene deres.

Det som fanger oppmerksomheten min er kanskje litt mangelen på farger. På gravsteinen på slutten av videoen kan man tydelig se at navnet er Jane, mens etternavnet er smuldret bort. På en annen video derimot kan man tydelig se at etternavnet til Jane er Bryan.
Jane Bryan var en kvinnelig skuespiller i 1930- 1940-årene. Hun var med i mange filmer, og en av dem het ”We are not alone”. Denne filmen deler samme navn som det forrige albumet til Breaking Benjamin, men om det er en tilfeldighet eller om det ligger noe mer bak det er uvisst. Som noen siste ord syns jeg videoen er bra, og er passer til sangen (med mindre man bare tenker på sangteksten i forhold til videoen).

Jeg syns det er mest oppmerksomhet rettet mot Jane, men det er vel det som er meningen, ettersom hun har hovedrollen. Jeg valgte denne videoen fordi den er annerledes fra de fleste videoer man finner på mtv, men jeg syns også at sangen er veldig fin.

Å komme seg videre

Da jeg først fikk høre at vi hadde fått en bloggoppgave som handlet om å skrive om en sang, fikk jeg masse tanker i hodet. Spesielt var det tanken på a man bare kunne velge én sang som fikk meg til å tenke. Hvis jeg skulle velge bare én sang som jeg kunne skrive om og som jeg atpåtil likte, hvilken skulle det vært? Ekstremt mange sanger dukket opp i hodet mitt nesten samtidig, og det jeg bestemte meg for var å høre på de sangene jeg har likt best et siste året.

Jeg endte opp med sangen "Rise above this" med Seether.
Seether er et sørafrikansk postgrunge-band, bestående av Shaun Morgan (forsanger), Troy McLawhorn (gitar), Dale Stewart (bass) og John Humphrey (trommer). Grunnen til at jeg valgte denne sangen var at jeg først og fremst syns den er utrolig fin, men også at den er helt spesiell, og skiller seg ut på en måte som svært få andre sanger gjør.

Sangen handler om at selv om man er i en depressiv periode så vil det gå bedre etter hvert, og at det er ingen grunn til å gjøre slutt på alt. Jeg tror også den er laget for å prøve å muntre opp spesielt folk med selvmordstanker og få dem kanskje til å tenke på hva det er de egentlig tenker på… Den ble litt komplisert…
Shaun Morgan skrev "Rise above this" om broren sin, Eugene Welgemoed, for å muntre ham opp under en periode han var veldig deprimert. Dessverre tok broren selvmord før sangen ble ordentlig spilt inn og utgitt, så sangen preges veldig mye av sorg og en tung stemning.

Når det gjelder virkemidler i sangen er det mye gjentagelser. Spesielt er det to setninger som blir mye gjentatt: "Rise above this" og "I'll mend myself before it gets me". "Rise above this" og "I'll mend myself before it gets me" tror jeg menes med at selv om man er i en veldig tung periode må man gå videre, før det virkelig kan skade en. En annen setning i sangen som jeg la merke til var ”48 ways to say that I’m feeling helpless”. Jeg tror det er en henvisning til ”The 48 ways to wisdom”, som er retningslinjer i den jødiske tro om hvordan man kan oppnå et suksessfullt liv. Jeg tror det prøver å fortelle at ”det er alltid et lys i enden av tunnelen”, som jeg har nevnt tideligere. Man må ikke kunne ha så mange forkunnskaper om bandets historie og grunnen til at forsangeren skrev den, for å kunne forstå budskapet, men om man virkelig vil gå i dybden og lese gjennom linjene, er det nok litt lurt.

Jeg mener at det er god sammenheng mellom tekst og musikk. Musikken er ikke dødtrist, noe jeg tror er veldig bra, for om den hadde på noen måte vært tristere eller langsommere kunne det blitt litt overdrevet. Likevel bærer musikken et preg av alvor.

Kilder:
Seether
Rise above this - sangtekst
Rise above tihs - musikkvideo
The 48 ways to wisdom

Brasil-Norge

Diktanalyse
Laget av: Synne, Ingrid, Marie & Marie

Diktet heter Brasil-Norge og er skrevet av Lars Saabye Christensen. Diktet er i diktsamlingen Pasninger fra 1998. Diktet ble skrevet etter at Norge hadde vunnet over Brasil i VM 23. juni 1998.

Det handler om at Brasil er veldig sterke, og derfor forventes det ikke at lille Norge skal greie å slå dem. Seieren var derfor veldig stor, spesielt for nordmennene. Hele diktet viser veldig tydelig at Norge har overvunnet Brasil, sprengt alle grenser og blitt mye sterkere. Lars Saabye Christensen beskriver veldig godt forventningene før fotballkampen og hvordan alles innstillinger ble totalt forandret.

Det er språklige bilder ved at den norske skogen rister sine røtter løs samtidig som spillerne blir bedre og alt forandres. I begynnelsen var Norge som lårhøner, mens da vi vant ble det snø på Copacabana og karnevalet begynte å gå med pæler.

Hvis ikke vi hadde visst om fotballkampen, da vi vant 2-1, hadde det vært vanskelig å forstå handlingen i dette diktet.

Kontraster er noe av det viktigste i dette diktet. I Begynnelsen er det Norge som er dårligst, mens i slutten har Brasil tapt og Norge har sprengt grensene sine.

Lang, kort, kort, kort, kortest er systemet på strofene i dette diktet. Siden lengdene er så forskjellige, er det nok ikke et fast mønster som blir fulgt.

Rytmen i diktet er veldig ujevn, og det er ikke noe ved den som tilsier at det er fast rim og rytme i dette diktet. Mangelen på rim gjør at diktet kan virke mer seriøst, fordi det ikke er like fengende når det ikke rimer.

Det brukes få og mange forskjellige ord i Norge-Brasil. Dette gjør at stemningen kan bli litt kaotisk siden de ikke passer så godt sammen. Hvis Norge er Brasil er det eneste som blir gjentatt i diktet, men ellers endres ordene og meningene mye gjennom diktet og spesielt i begynnelsen og slutten er det spesielt store forskjeller på ordene.

Kontraster og språklige bilder er de virkemidlene som er brukt i diktet. De brukes veldig mye, og uten dem hadde det ikke vært noe igjen av diktet. De språklige bildene som stilles imot hverandre gjør at diktet blir mye morsommere å lese enn et helt saklig handlingsreferat av fotballkampen. På grunn av de språklige virkemidlene har dette blitt til et dikt og ikke en artikkel om fotballkampen med overdreven bruk av enter-knappen.

Hele dette diktet er en lang setning uten et eneste punktum, men på grunn av linjene og oppsettet har det blitt passende pauser som gjør at du på en måte kan velge selv hvordan du leser og hvor fullstendige setningene skal bli.

Dette diktet består hovedsakelig av kontraster. Lars Saabye Christensen setter Norge og Brasil opp mot hverandre med ord som hvis og er, noe som gjør at kontraster går igjen i diktet hele veien. Kontrastene er ikke absolutte, noe som betyr at de ikke er direkte motsetninger til hverandre.

Våt sement er et språklig bilde av at det er tyktflytende og hvis ikke man kommer seg ut av den, kommer man til å sitte fast for alltid.



Dette innlegget vil bli redigert senere…

Dikt

Vi har startet med lyrikk i norsken. Lyrikk er en skjønnlitterær hovedsjanger, sammen med epikk og drama. Det er en betegnelse for noe som handler om følelser og øyblikkets stemning. Det som er karakteristisk for lyrikk er ofte rim og rytme, og at den er kort, men at man greier å si alt nødvendig med få ord.
Jeg har bittelitt kjennskap til genren, ettersom vi holdt på med dikt i 9. klasse. Dessuten lagde også klassen en diktbok vi hadde laget selv (hvor alle i klassen skrev et dikt hver) og solgte for å tjene penger til klassetur.

Å leve
Noen ganger er alt lett.
Som en fjær som blåser av gårde i et lett vindpust.

Andre ganger er alt tungt.
Tungt som bly.
Som å gå i motbakke på motbakke og det føles som om den aldri jevner seg ut.
Innimellom er det verken det ene eller det andre, men midt imellom.

Det finnes ikke bare svart og hvitt.
Det finnes noe mellom bunnen og toppen.

Noe som kan by på utfordringer, men som gjør alt levende.
Det gjør alt fargerikt og spennende.

Det setter farge på tilværelsen og setter deg på prøvelser.
Det kan hende du blir såret, men man må bare ta sjansene hvis en vil leve.

Dette diktet er skrevet av Ragnvald Sørheim. Han begynte å skrive dikt i tenårene, men det var bare i det små. Han begynte for alvor å skrive dikt for 10-15 år siden. Han ble født i 1970, og er oppvokst på Hedmark. Siden han var fire år har han sittet i rullestol, og finner musikk, diktskriving og maling veldig inspirerende.

Jeg valgte dette diktet fordi jeg syns det forteller veldig godt hvordan livet er. Det er ikke alltid like lett, og du blir ofte satt på prøve, noen spennende, morsomme, andre mindre morsomme. Likevel, for å kunne leve må man også kunne lære seg å godta alle livets oppturer og nedturer og på gjøre det beste ut av det.
Med tanke på at forfatteren har sittet i rullestol siden han var fire år tror jeg han vet mer om oppturer og nedturer enn de fleste andre.

Å leve

Om å være seg sev - vår photostory

Da jeg hørte at vi skulle lage vår egen photostory/film ble jeg veldig glad, for filmredigering er noe jeg kan sånn halvveis, samtidig som det er noe som interesserer meg. Sammen med Hedvig og Stine ble vi fant vi ut hva det var vi ville lage film om, hvordan den skulle være og vi kom med mange ideer.
Vi startet egentlig med å skrive ned ideene våre, og etterhvert begynte vi å få et veldig klart bilde av hvordan vi ville ha det.

Historien vår handler om en jente som mest av alt ville være som de andre "kule" jentene, fordi det så ut som om de hadde det så gøy. Hun skilte seg ut fordi hun så annerledes ut og hadde ikke like kule klær som henne. Hun forandret på alt; utseennde og personlighet. De kule jentene så plutselig denne nye kule jenta og ville bli venn med henne, og jenta ble gladelig med, men etterhevrt merket hun at det ikke var like morsomt å være sammen med jentene som hun hadde trodd, og forandrer seg tilbake til det hun var før, og da finner hun seg en ekte venn hun kan være sammen med. Moralen i historien vår var det å tørre å skille seg ut og å være seg selv.

Vi skrev hele historien som et eventyr, for at det skulle være lettere å følge med og gjøre det kanskje mer spennende. Likevel filmet vi i nåtiden, for på en måte modernisere det.
En av de første og mest fremtredende ideene var noe à la fengslesreklamen (way back?) hvor det er en mann som sitter stille mens resten av verden går utrolig fort forbi. Vi gjorde noe av det samme i filmen hvor jenta begynte å føle seg alene igjen etter å ha forandret seg til en lik kopi av alle andre. Vi har prøvd å markere det ved å la henne stå stille på tre steder mens resten av verden farer forbi. Her filmet vi på Byporten og Oslo S i romjula, hvor det var mange mennesker. Jeg vet ikke helt hvordan Hedvig (som var den fattige jenta) følte seg da vi filmet i Oslo, spesielt når noen av de forbipasserende syns det var veldig morsomt å lage kaninører på henne eller stille seg rett foran henne og stirre. Stine derimot la ikke skjul på hvor utilpass hun var som emo og emosminken forsvant med en gang etter at vi var ferdig med å filme.

Vi filmet også på Burger King i Karl Johan og hjemme hos Hedvig. Til filmredigeringen brukte vi Final Cut. Nesten alt i filmen hadde vi laget selv. Sangen, bilder, og filmklipp, unntatt ett med Paris hilton fra filmen "Pledge this". Vi har gjort noen av klippene litt uskarpe og skurrete for å prøve å understreke den litt bisarre sinnstilstanden jenta er i gjennom hele historien.
Den største allusjonen i filmen er hvor feen (i eventyret) skriver på veggen. Dette klippet går gjennom filmen mange ganger, men det er ikke mulig å se hva feen skriver før helt på slutten. Dette har vi gjort for at man kanskje kan forstå at det kommer flere tegn i eventyret som prøver å fortelle jenta at hun må være seg selv, men at hun ikke forstår det før helt på slutten. Skriften på veggen kan også refereres til Bibelen.

Jeg må si at jeg egentlig ble nokså fornøyd med det ferdige produktet. Da hadde vi jobbet nokså mye med filmen, men jeg må bare legge til at Hedvig har det meste av æren for at filmen ble så bra som den ble, uten henne tor jeg ikke den hadde blitt slik.

Når det kommer til historien til de andre i klassen, likte jeg spesielt Stian og Katrine sin. De hadde photostory om to venner som hadde kjent hverandre hele livet memn ble skilt på grunn av krigen mellom Israel og Palestina. Det jeg likte med denne filmen var at den var veldig realistisk og det er trist å tenke på at slike historer skjr hele tiden rundt om i verden. Dessuten tar den også opp et viktig tema når det kommer til kriging; den uskyldige delen i en krig, barna. Barna har ingenting med krigen de voksne fører, men likevel går det utover dem.

Jeg likte også historien til Herman og Stine, som handlet om vennskap og fordommer. Jeg likte den veldig godt, fordi den advarer oss mot å dømme mennesker vi ikke kjenner i et veldig dømmende samfunn. Også denne historien er veldig realistisk. Hvis man dømmer mennesker man ikke kjenner, kan det føre til hat, som videre kan føre til andre ting (apartheid, nazisme osv).

Bildet er redigert