Norge - Brasil

I den dypeste flytende elv er en gjedde på Copacabana. I Stryn, et helt kontinent grunnlegger en vakende piraja Rio. Det snør kaffe inn i palmene. Snø langs stammer i Brasil. Nå er det skygge over Sør-Amerika, og månen reiser seg. Den stiger resten av natta og legger sine palmekroner på grunna. En syngende våt sol går med pæler og sprenger nordlys løs. Hvis Norge er den finmaskete, er Brasil og karnevalet i indre østfold. Hvis Norge gror, regner skogen i kram sement. Er Brasil under muskler, skjer det likevel. Hvis den norske rister røttene og så silende. Og det er tregrensene Norge er. Norge er himmelen hvis lårhøner er Brasil.

Diktet heter Brasil-Norge og er skrevet av Lars Saabye Christensen. Diktet er i diktsamlingen Pasninger fra 1998. Diktet ble skrevet etter at Norge hadde vunnet over Brasil i VM 23. juni 1998.

Det handler om at Brasil er veldig sterke, og derfor forventes det ikke at lille Norge skal greie å slå dem. Seieren var derfor veldig stor, spesielt for nordmennene. Hele diktet viser veldig tydelig at Norge har overvunnet Brasil, sprengt alle grenser og blitt mye sterkere. Lars Saabye Christensen beskriver veldig godt forventningene før fotballkampen og hvordan alles innstillinger ble totalt forandret.

Det er språklige bilder ved at den norske skogen rister sine røtter løs samtidig som spillerne blir bedre og alt forandres. I begynnelsen var Norge som lårhøner, mens da vi vant ble det snø på Copacabana og karnevalet begynte å gå med pæler.

Hvis ikke vi hadde visst om fotballkampen, da vi vant 2-1, hadde det vært vanskelig å forstå handlingen i dette diktet.

Kontraster er noe av det viktigste i dette diktet. I Begynnelsen er det Norge som er dårligst, mens i slutten har Brasil tapt og Norge har sprengt grensene sine.

Lang, kort, kort, kort, kortest er systemet på strofene i dette diktet. Siden lengdene er så forskjellige, er det nok ikke et fast mønster som blir fulgt.

Rytmen i diktet er veldig ujevn, og det er ikke noe ved den som tilsier at det er fast rim og rytme i dette diktet. Mangelen på rim gjør at diktet kan virke mer seriøst, fordi det ikke er like fengende når det ikke rimer.

Det brukes få og mange forskjellige ord i Norge-Brasil. Dette gjør at stemningen kan bli litt kaotisk siden de ikke passer så godt sammen. Hvis Norge er Brasil er det eneste som blir gjentatt i diktet, men ellers endres ordene og meningene mye gjennom diktet og spesielt i begynnelsen og slutten er det spesielt store forskjeller på ordene.

Kontraster og språklige bilder er de virkemidlene som er brukt i diktet. De brukes veldig mye, og uten dem hadde det ikke vært noe igjen av diktet. De språklige bildene som stilles imot hverandre gjør at diktet blir mye morsommere å lese enn et helt saklig handlingsreferat av fotballkampen. På grunn av de språklige virkemidlene har dette blitt til et dikt og ikke en artikkel om fotballkampen med overdreven bruk av enter-knappen.

Hele dette diktet er en lang setning uten et eneste punktum, men på grunn av linjene og oppsettet har det blitt passende pauser som gjør at du på en måte kan velge selv hvordan du leser og hvor fullstendige setningene skal bli.

Dette diktet består hovedsakelig av kontraster. Lars Saabye Christensen setter Norge og Brasil opp mot hverandre med ord som hvis og er, noe som gjør at kontraster går igjen i diktet hele veien. Kontrastene er ikke absolutte, noe som betyr at de ikke er direkte motsetninger til hverandre.

Våt sement er et språklig bilde av at det er tyktflytende og hvis ikke man kommer seg ut av den, kommer man til å sitte fast for alltid.



Dette innlegget vil bli redigert senere…