Dikt

Vi har startet med lyrikk i norsken. Lyrikk er en skjønnlitterær hovedsjanger, sammen med epikk og drama. Det er en betegnelse for noe som handler om følelser og øyblikkets stemning. Det som er karakteristisk for lyrikk er ofte rim og rytme, og at den er kort, men at man greier å si alt nødvendig med få ord.
Jeg har bittelitt kjennskap til genren, ettersom vi holdt på med dikt i 9. klasse. Dessuten lagde også klassen en diktbok vi hadde laget selv (hvor alle i klassen skrev et dikt hver) og solgte for å tjene penger til klassetur.

Å leve
Noen ganger er alt lett.
Som en fjær som blåser av gårde i et lett vindpust.

Andre ganger er alt tungt.
Tungt som bly.
Som å gå i motbakke på motbakke og det føles som om den aldri jevner seg ut.
Innimellom er det verken det ene eller det andre, men midt imellom.

Det finnes ikke bare svart og hvitt.
Det finnes noe mellom bunnen og toppen.

Noe som kan by på utfordringer, men som gjør alt levende.
Det gjør alt fargerikt og spennende.

Det setter farge på tilværelsen og setter deg på prøvelser.
Det kan hende du blir såret, men man må bare ta sjansene hvis en vil leve.

Dette diktet er skrevet av Ragnvald Sørheim. Han begynte å skrive dikt i tenårene, men det var bare i det små. Han begynte for alvor å skrive dikt for 10-15 år siden. Han ble født i 1970, og er oppvokst på Hedmark. Siden han var fire år har han sittet i rullestol, og finner musikk, diktskriving og maling veldig inspirerende.

Jeg valgte dette diktet fordi jeg syns det forteller veldig godt hvordan livet er. Det er ikke alltid like lett, og du blir ofte satt på prøve, noen spennende, morsomme, andre mindre morsomme. Likevel, for å kunne leve må man også kunne lære seg å godta alle livets oppturer og nedturer og på gjøre det beste ut av det.
Med tanke på at forfatteren har sittet i rullestol siden han var fire år tror jeg han vet mer om oppturer og nedturer enn de fleste andre.

Å leve