Nyrealismen og starten av 1900-tallet

1.
Hvilken litterær skikkelse forestiller statuen på bildet?
Statuen skal forestille An-Magrit fra ”Nattens brød”, en roman skrevet av Johan Falkenberg

2.
Forklar begrepet ”tradisjonalisme”.
Tradisjonalisme er når man er svært tradisjonsbunden, det vil si når han har sterk tilknytning eller vil holde fast ved tradisjoner så sterkt at det er utover det normale

3.
Hva kjennetegner nyrealismen fra de første tiårene på 1900-tallet?

Det som kjennetegner nyrealismen fra de første tiårene på 1900-tallet var at de realistiske tradisjonene på 1800-tallet ble videreført av de ledende forfatterne på denne tiden. Store nasjonalsymboler av noen forfattere (som Bjørnstjerne Bjørnson, Ibsen, Kielland, Obstfelder og Amalie Skram) døde alle i løpet av de 10 første årene av 1900-tallet, så nå var det opp til de nye forfatterne å bane en ny vei.

4.Presenter tre av forfatterne på side 157−163 og vis til tekster av dem i tekstsamlingen.
Sigrid Undset ble født i Danmark i 1882, og er en av Norges største forfattere. Bøkene og romanene hennes tar opp problemer i samfunnet, som finnes uavhengig av tid og periode. Historiene hennes handlet ofte om kjærlighet, frihet til å gjøre det man vil og kontrasten; det moralske ansvaret man har for samfunnet, og hva resten av samfunnet forventer av deg. Mest kjent er hennes bøker om Kristin Lavransdatter.

Olav Duun ble født i Namdalen i Nord-Trøndelag, og det er fra dette området an har fått mye inspirasjon til verkene sine. Det mest karakteristiske med Olav Duuns romaner er hans dypere skildringer av miljøet og menneskene. I hans verk tar han opp psykologiske og eksistensielle spørsmål om kjærlighet, ondskap, offer og overlevelsesevne. Hans mest kjente verk er muligens Medmenneske (1929), som handler om Ragnhild som tar et selvstendig valg å drepe svigerfaren for å redde sin egen ektemann. Her er det møte med både ondskap og kjærlighet, og spørsmålet om hvor langt man er villig til å gå for å redde en annen dukker opp. Olav Duun døde 1939.

Knut Hamsun (1859 - 1952) hadde en utgivelsesperiode på over 70 år. I bøkene hans tok han opp viktige samfunnstemaer, men "pakket" det inn i en litt stilfarende humor, slik at temaene virket mindre viktig og mindre dypt enn det de egentlig var. Dette var en måte å underholde leserne på en måte, slik at moralen ikke ble presset rett opp i ansiktet deres, mens underbevisstheten deres likevel ville skjønne alvoret i temaet likevel. Hans egne spesielle form form skriving har gjort romanene hans til noe særegent, som igjen har inspirert og påvirket forfattere (både nasjonale og internasjonale) i den senere tid. Hans mest kjente verker var fra slutten av 1800-talle, hvorav Sult går som en av hans viktigste. Senere beveget han seg mer mot den nyrealistiske skrivemåten og hans "nordlandsromaner" ble noe mer ironiske, hvor han skildret mer det vilt forskjellige livene til mennesker.

5.
Hvordan vil du plassere de tre forfatterne i forhold til det moderne prosjektet?
Det moderne prosjektet var en tid for overgangen fra en spesiell ”lovlig” eller ”rett” skriveform til en friere og rett og slett mer moderne skrivestil. Forfatterne kunne på denne tiden skrive mer åpent, og kjente forfattere på denne tiden var f. eks. Sigrid Undset, Knut Hamsun og Olav Duun.

6.
Hva var de viktigste stridsspørsmålene under kulturdebatten i 1930-årene?
På 1930-tallet var raste e stor debatt mellom konservative og radikale når det kom til kultur. Debattene handlet som oftest om politikk, moral og seksualitet. Da Sigmunds Freuds sosiale samfunnssyn og hans psykoanalyse kom ut og ble kjent, skapte også dette selvfølgelig mange uenigheter og sture debatter når det kom til synet av stat, kirke og kristendommen generelt.

Sværmere..!

1.
Ved det lille kystsamfunnet Rosengård i Nordland blir den nye presten og hans hustru ventet. Folk har samlet seg nede ved kaia, og forventningene er høye. Ryktet skal ha det til at presten skal være svært rik, og heller ikke spesielt sparsommelige. Stedets telegrafist, Rolandsen har også møtt opp. Prestens medhjelper, Levion, bærer prestefruen i land, og Rolandsen viser presten og fruen veien til prestegården, der hans forlovede, Marie van Loos, er husjomfru. Det er ikke et direkte harmonisk forhold mellom Rolandsen og jomfru van Loos, og heller ikke helt meningen. I hvert fall ikke fra Rolandsens side. Forholdet deres ble til som et svar på Elise Mack, datteren til bygdas stormann, avviste hans frieri.
Mack (som nevnt ovenfor) er bygdas velgjører. Han bor med sin sønn Fredrik og sin vakre datter Elise. Han er eier av flere fiskebåter og inntektskilden fiskelimsfabrikken på stedet. I skjul har Rolandsen funnet opp et fiskelim som er bedre og billigere i drift enn Macks. Nå vil han starte sin egen bedrift, men mangler startkapital. Presten er den første han vil spørre om et lite lån, men det viser seg at denne rikdommen kun er et rykte, og ikke eksisterer.
Når Mack blir utsatt for innbrudd, utlover han en belønning på det dobbelte av det han mistet. Tyven vil også få en belønning dersom han melder seg. Samtidig har Fredrik blitt forelsket i klokkerdatteren Olga, og det ryktene vil ha det til at Elise skal gifte seg med kaptein Henriksen på kystbåten. Den nye presten er ikke fornøyd med medhjelperen Levion som er så taktløs å frakte en kalveskrott sammen med kisten da han skal gravlegge sin hustru. Derfor får han sparken, og blir erstattet med den fjerne og distanserte Enok.

Det at presten ikke er rik blir et problem for Ronaldsen. Derfor går han desperat til Mack og tilstår tyveriet han ikke har begått. På grunn av dette forlater jomfru van Loos ham, han mister jobben og anseelsen i bygda. Han har nå likevel penger til å søke om patent for oppfinnelsen sin. Like etter at jommfru van Loos forlater bygda blir det avslørt at det er Enok som er den ekte tyven, og Rolandsen gjemmer seg på en øy. Han blir funnet en tid senere, og med beskjeden om at hans patent har blitt godtatt reiser han tilbake til land. Mack ønsker at Rolandsen skal arresteres, men Elise setter seg i mot. For dette tilbyr Rolandsen Mack partnerskap, som blir godtatt fra Macks sin side. I et stort selskap på Rosengård bryter Elise forlovelsen med kaptein Henriksen. Hun forlater selskapet sammen med Rolandsen.

2.
Ove Rolandsen er historiens hovedperson, selv om det ikke er tydelig med en gang. Han er en kvinnebedårer og svindler, men han er på ingen måte en større kriminell enn det. Innerst inne har han moral og greier å skille rett fra galt. Hans stadige besøk på fiskelimsfabrikken forsterker hans rykte som kvinnebedårer, mens hans egentlige intensjoner er produksjonsspionasje, noe han heller ikke blir tatt for.

UNDER REDIGERING

Norsk språkhistorie på 1800-tallet

1.
Sammenhengen mellom språk og nasjonsbygging var at på 1800-tallet mente mange at det som kjennetegnet en nasjon var språket. Man kunne ikke føle seg som noen ordentlig nasjon om ikkje nasjonen hadde et eget språk. Språket skulle være særegent og ha røtter fra tidligere tider, slik at det kunne peke tilbake på historien til nasjonen.

2.
Etter opplysningstiden kom romantikken. Det var en reaksjon på opplysningtidens idealer, hvor man hele tiden prøvde å finne ut nye ting. I romantikken gikk man mot dette, fordi man mente at man ikke skulel tukle med naturen. Man mente at det var naturen som skulle hylles; at det var det som naturen hadde skapt som var det som burde hylles. Ikke det mennesket hadde skapt, for det var bare ”billige kopier” av naturens underverker. Man var redd for at hvis man tuklet for mye med naturen, ville det få uante konsekvenser (eks. Frankenstein). Under romantikken mente man at folk som tilhørte like nasjoner måtte samles under én kultur, ha ett språk, ha en historie og like tradisjoner. Dette ville styrke nasjonalfølelsen hos folket, og gjøre at de føler seg mer forent og er en del av et fellesskap.

3.
Morsmålets ”besteforeldre” var Jonas Anton Hielm og P.A. Munch.

Hielm stod for det som senere skulle bli bokmålet. Han var den første som kom med tanken om at hvis man forandrer litt på det danske skriftspråket ville det ligne mer på talespråket i byen. Dette ville føre til at nordmenn tilslutt ville kunne få utviklet et språk som de kunne kalle sitt eget; norsk. Hielm var med på å utvikle rigsmålet.
Hielm fikk var populær hos Johan Sebastian Welhaven, og selv om han var litt enig i det P.A. Munch mente, ville han også bevare det danske skriftspråket. Han ville at nordmenn og dankser skulle kunne forstå hverandre sjølv om de ikkje lenger var samlet under ett rike.




P.A. Munch var den første til å tenke på å ”skape” et eget språk som kunne kalles norsk. Hans tanke var at dette språket skulle basere seg på norrønt, men denne tanken slo aldri helt gjennom, og var ikke særlig populær. Likevel satte han i gang tanker hos mennesker som ønsket eget språk langt fra det dankse språket.
Henrik Wergeland mente at alle nordmenn skulle få snakke og skrive det språket som falt dem mest naturlig.Han brukte mange typisk norske ord, som ikke var vanlig den gangen, og gjorde dem meir naturlig for den gjennomsnittelige nordmann. Derfor støttet han Munch.


4.
Eventyrene til Asbjørnsen og Moe er typisk norske eventyr som de to har blitt fortalt da de vandret rundt i Norge. Eventyrene var skrevet på dansk, men grunnet at dialektene rundt om i landet var så forskjellige hadde de litt språkvansker. Det de derfor gjorde var å søke ”den gyldne middelvei”, altså at de skrev på dansk, men hadde noen fornorskede ord. Det norske folket hadde sansen for det, og dette gjorde at mange hadde lyst til å lære flere norske ord. Senere tids ditkere og forfattere ble også inspirert til å skrive på norsk.





5.
Knud Knudsen ble, i motsetning til alle andre tidligere omtalte personer i språkdebatten, født som husmannsønn. Alle andre var av embetsklassen. Han ønsket at Norge skulle få et eget språk, og mente vi ville få det ved å fornorske dansken. Han mente at sjølv om han og Ivar Aasen hadde forskjellig syn på hvordan Norge skulle få et eget språk, ville de til slutt oppnå likt resultat. De gikk bare hver sin vei. Knudsens tanker om å fornorske det danske språket ble støttet av (som nevnt tidligere) Henrik Wergeland, Bjørnstjerne Bjørnson, Asbjørnsen og Moe.


6.
Ivar Aasen var heller ikke født inn i embetsmannsklassen, i likhet med Knud Knudsen. De to var i stor grad veldig like og begge hadde en veldig sterk interesse for å gi Norge et eget språk som ville kunne karakterisere Norge som et land og en nasjon. Aasen var i utgangspunktet en bondesønn født på Sunnmøre, og brukte mesteparten av livet sitt på å skape et språk som baserte seg på de norske bondedialektene. Språket han skapte kalte han landsmål, og kjente, sentrale forfattere som tok i bruk denne skrivestilen var for eksempel Aasmund Olavsson Vinje og Arne Garborg.


7.
Knudsens slagord ”Gradvishetens vej, ikkje bråhastenes vej” sier at han mente at et språk hadde større sjanse for å holde og overleve om man gjorde små endringer i språket over en lengre periode, enn om man tok for seg store, drastiske endringer på kort tid. På denne måten ville folk lære seg å vende seg til de små endringene, og etter lang nok tid, ville språket være såpass forandret fra dets opphav at det ville kunne karakteriseres som et eget språk.

8.
Rettskrivingsmøtet i Stockholm kom som et resultat av veien utviklingen av det norske språket gikk. Grunnlaget for møtet var å gjøre den store forskjellen mellom svensk, dansk og norsk skrivestil mindre. Representanter for Norge var blant annet Knud Knudsen og Henrik Ibsen. Dette møtet var også et stort høydepunkt i den språklige skandinavismen, og begge representanter var for øvrig ivrige tilhengere.
På møtet kom det opp flere forslag til reformer som kunne bidra til et nærmere slektskap mellom de skandinaviske landene.

9.
Jamstillingsvedtaket fra 1885 skulle sikre at de to skriftspråkene i landet skulle være likestilt; både på skole og offentlig. Likevel er det vanskelig å opprettholde dette, og dette er noe vi sliter med fremdeles.

10.
Grunnen til vedtaket som kom i 1878 ("Undervisningen i Almueskolen saavidt muligt skulle meddeles paa Børnenes eget Talesprog") var at myndighetene mente det ville være mye lettere for barn å lære pensum på skolen når språket som ble snakket på skolen var deres eget talemål. Dette betydde at barna ikke lenger skulle lære bokspråket som ble brukt i bøkene, men at læreren derimot skulle bruke elevenes dialekt når han/hun underviste.

Modernisme og Sigbjørn Obstfelder

1.
Enkelte særtrekk for modernismen er at det er et brudd med det tradisjonelle, og det eksperimenterer veldig mye med forskjellige ting. De flytter på grenser i forsøk og etter krav om å skape noe nytt. Modernistene trekker også fram fremmedfølelsen hos mennesket, og også om fremtidspessimisme.

2.
Grunnen til at forfattere og kunstnere begynte å bryte med den tradisjonelle formen rundt 1890-tallet var at folk mente man var nødt til legge fra seg gamle normer helt og fullstendig. Disse tankene kom grunnet viteskapelige, samfunnsmessige og politiske framskritt, som for eksempel gjennombruddet av Relativitetsteorien, forbrenningsmetoden, industrialiseringen og samfunnsvitenskapen som spilte en stadig større rolle i politikken. De mente at kunsten måtte forandre seg mye hvis svarene de allerede hadde kommet til om de store spørsmålene om menneskenes natur, virkeligheten og fysiske og psykiske begrensninger forsvant eller ble motbevist.

3.
Sigbjørn Obstfelder var en norsk forfatter og dikter, og regnes som en av Norges første modernistiske diktere. I diktene sine har han skildrer han ofte fremmedfølelsen med en undring rundt det man observerer i verden. Et godt eksempel på dette er diktet ”Jeg ser”, som handler om en persons undrende observasjoner i den verden han lever i, og at han føler han ikke passer helt inn. Diktene hans bryter også med den tradisjonelle vers- og rytmeformen som dikt på den tiden hadde. Med andre ord; diktene hans har rett og slett ikke rim, siden Obstfelder ikke var noe fan av det selv.
Samfunnet reagerte sterkt på tekstene til Obstfelder, og diktene ble ofte protestert mot eller parodiert.

4.
Jeg mener diktet ”Jeg ser” handler om en som er undrende faktisk legger merke til verdens rare hverdagslige ting som skjer. Gjennom hele diktet kommer det godt fram at han faktisk legger merke til hvordan verden ser ut og han lar det gå innover seg, i forhold til det man vanligvis gjør; bare ser verden slik man alltid har gjort. Jeg tror han nettopp har begynt å ta verden innover seg på en ny måte, og dermed blir forundret over hva som skjer. Dette er vanlige hendelser som han ikke la merke til i går, som for eksempel at det regner, hvordan mennene er kledd, hvordan kvinnene smiler og hvordan hestenes rygg luter. I det siste avsnittet kommer det fram at han føler at han er på feil sted, og jeg tror det er fordi han kanskje har lagt merke til overfladiskheten i den verden har lever i. Herrene er velkledde selv om de nødvendigvis ikke rike og kvinnene smiler selv om de nødvendigvis ikke er lykkelige, bare fordi det er dette samfunnet forventer.

5.
Modernistiske trekk ved diktet ”Jeg ser” er for det første at det bryter med det tradisjonelle. Både skrivemåten og i diktet kan man se det. Setningene rimer ikke, det er ikke fast rim og rytme, i diktet. Også personen i diktet bryter med det normale. Han undrer seg over det som er normalt i samfunnet, som andre tar som en selvfølge. Et veldig sentralt modernistisk trekk i diktet er fremmedfølelsen som hovedpersonen uttrykker gjennom hele diktet. Det er tydelig at han føler seg malplassert og han ikke egentlig passer inn.

Filmen forteller

En film kan fortelle mange typer historier; den kan fortelle om en historisk hendelse, om en person eller om et sted. Den har lett påvirkningskraft på folk, og den kan få folk til å se ting kun fra en side av saken, altså historiefortellerens. Det er i teorien umulig å fortelle en historie fra et objektivt synspunkt, fordi fortelleren som oftest har sitt eget ståsted i saken, og fremhever det. Både bevisst og ubevisst. Publikum sympatiserer også som oftest med hovedpersonen (med mindre hovedpersonen er en hjerteløs, kynisk, kald morder uten bakgrunn for den han/hun driver med).

I filmer er alle slags typer virkemidler brukt. Det kan være forskjellige perspektiver (froskeperspektiv, fugleperspektiv, normalperspektiv) for å understreke hvordan hovedpersonen føler seg, farge- og lysbruken kan ha mye å gjøre med fortellingen. Likevel vil jeg si at musikken i en film er det aller viktigste virkemidlet, fordi den vekker følelser og stemninger i sinnet til en person når han/hun ser på filmen på en måte andre virkemidler ikke ville fått til.

Filmfortellinger skiller seg ofte fra skjønnlitterære fortellinger fordi filmen er noe visuelt som man ser. Det er som om handlingen utspiller seg foran øynene dine på gata enn på et lerret, og det gjør det lettere for enkelte å leve seg inn i historien, og/eller den blir mer troverdig.
Skjønnlitterære fortellinger er nødt til å anstrenge seg for å beskrive hendelsen og skape samme type troverdighet som på film. Dessuten ser man ikke hendelsesforløpet med det blotte øyet, man er i stedet nødt til å forestille seg det.

Det moderne prosjektet

I Jean-Jaques Rousseaus utsagn "Tilbake til naturen", mener han at samfunnet har blitt ledet til å skille seg fra naturen, og ingen bruker fornuften lenger. Et ord som forklarer det han prøvde å beskrive, er materialistisk. Rousseau mente at samfunnet generelt hadde blitt mye mer materialistisk, og tok avstand fra det som naturen hadde gitt. Et eksempel på det var det at folk krevde landområder og jord i deres navn, og han mente at dette bare førte til ulykker. Slike tanker var på denne tiden veldig nytenkende, siden de fleste på denne tiden tenkte materialistisk, siden det var midt under den Industrielle revolusjon. Han var også i mot bøker, og mente at barn ikke skulle tvinges til å lære, men få lov å være barn. Den eneste boken de eventuelt måtte lese, var Robinson Crusoe, som igjen handler om å gå tilbake til naturen.

Grunnen til at han også var veldig konservativ i sin tankegang, i forhold til resten av samfunnet, var fordi han mente at kvinner ikke burde få noen utdanning. Han mente at grunnen til at de eksisterte var for å tjene mennene, og de eneste oppgavene de skulle ha var samfunnsnyttige oppgaver, som å føde unger, oppdra dem og være på kjøkkenet.

Norges viktigste dikter i romantikken (Henrik Wergeland, refererer til oppgaveteksten), stod for ideer som hørte til det moderne prosjektet, ved for eksempel at han skrev om menneskets frihet, frigjøring av menneskegrupper, og frigjøring av nasjoner.

Mig selv!

Temaet i Henrik Wergelands dikt er at han prøver å forklare Morgenbladet, som så urettferdig, hadde sagt i sin uttale at Wergeland for tiden både var sur og gretten, og rett og slett "i slet lune". Wergeland tar til motmæle, og skriver et dikt, som et svar på dets uttalelser. I diktet forteller han at han er da ikke sur, han som har så utrolig mye å glede seg over? Han forteller om alle tingene som gjør ham lykkelig, det vakre naturen, og livets glade øyeblikk, og sier at når det er så mye herlig i verden, så er han nødig sur.


I diktet blir det brukt mange virkemidler, for eksempel språklige virkemidler. Han har dratt inn mange elementer som de fleste har tilnærmet like assosiasjoner til, for eksempel når han prater om ting i naturen, som forårsregn, lukten av grunne blader, blå himmel og sommerfugler. Det er også mange sammenlignelser i diktet, for eksempel "Som insektets stikk i muslingen, avler
fornærmelser kun perler i mitt hjerte. " forteller han at kritikken som Morgenbladet kommer med ikke er så ille som det det høres som, for utifra dette tar han det til seg, og kommer med noe bra tilbake (akkurat som det kommer sand inn i muslingskjellene, og muslingskjellene gjør det om til perler. Jeg ville ikke påstå at diktet har noe fast rim og rytme, men likevel så har det en viss flyt. Personlig, så mener jeg at selve diktet satt i nåtiden kan være litt vanskelig å lese gjennom, siden diktet er skrevet etter datidens (romantikken) idealer innenfor diktning.

"For hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt i blant dere" Matt 18.20

”Matt 18.20” er en novelle hentet fra novellesamlingen til Tor Åge Bringsvær, ”Rundt solen og i ring”. Denne novellesamlingen kom ut i 1967. Tittelen er et utdrag fra Bibelen, og handlingen i novellen understreker tittelen.

Novellen handler om hvordan et kirkesamfunn reagerer når Jesus, i form av en neger, kommer inn i en hvit kirke. Han overser kommentarene og de provoserende gestene til kirkegjengerne, alt uten å si et eneste ord, men går likevel ikke ut av kirken. Det ender med at politiet blir tilkalt, og han blir til slutt dømt til døden for gudsbespottelse, selv om han ikke hadde sagt et eneste ord.

Temaet til novellen er raseskille, som stakk veldig dypt i mennesket, i hvert fall før i tiden. Det handler om hatet den hvite mann hadde til svarte mennesker, og hvor dypt det faktisk gikk; til og med dypere enn gudfryktigheten. Det hele ender med at de henger negeren for en synd de selv har begått, og ved dette, vil jeg på mange måter si at historien gjentar seg selv når man tenker tilbake på Jesus’ siste dager. Et eksempel på det, er at Jesus ble dømt til korsfestelse for gudsbespottelse (han utga seg for å være en falsk profet), det samme ble negeren.