Norsk språkhistorie på 1800-tallet

1.
Sammenhengen mellom språk og nasjonsbygging var at på 1800-tallet mente mange at det som kjennetegnet en nasjon var språket. Man kunne ikke føle seg som noen ordentlig nasjon om ikkje nasjonen hadde et eget språk. Språket skulle være særegent og ha røtter fra tidligere tider, slik at det kunne peke tilbake på historien til nasjonen.

2.
Etter opplysningstiden kom romantikken. Det var en reaksjon på opplysningtidens idealer, hvor man hele tiden prøvde å finne ut nye ting. I romantikken gikk man mot dette, fordi man mente at man ikke skulel tukle med naturen. Man mente at det var naturen som skulle hylles; at det var det som naturen hadde skapt som var det som burde hylles. Ikke det mennesket hadde skapt, for det var bare ”billige kopier” av naturens underverker. Man var redd for at hvis man tuklet for mye med naturen, ville det få uante konsekvenser (eks. Frankenstein). Under romantikken mente man at folk som tilhørte like nasjoner måtte samles under én kultur, ha ett språk, ha en historie og like tradisjoner. Dette ville styrke nasjonalfølelsen hos folket, og gjøre at de føler seg mer forent og er en del av et fellesskap.

3.
Morsmålets ”besteforeldre” var Jonas Anton Hielm og P.A. Munch.

Hielm stod for det som senere skulle bli bokmålet. Han var den første som kom med tanken om at hvis man forandrer litt på det danske skriftspråket ville det ligne mer på talespråket i byen. Dette ville føre til at nordmenn tilslutt ville kunne få utviklet et språk som de kunne kalle sitt eget; norsk. Hielm var med på å utvikle rigsmålet.
Hielm fikk var populær hos Johan Sebastian Welhaven, og selv om han var litt enig i det P.A. Munch mente, ville han også bevare det danske skriftspråket. Han ville at nordmenn og dankser skulle kunne forstå hverandre sjølv om de ikkje lenger var samlet under ett rike.




P.A. Munch var den første til å tenke på å ”skape” et eget språk som kunne kalles norsk. Hans tanke var at dette språket skulle basere seg på norrønt, men denne tanken slo aldri helt gjennom, og var ikke særlig populær. Likevel satte han i gang tanker hos mennesker som ønsket eget språk langt fra det dankse språket.
Henrik Wergeland mente at alle nordmenn skulle få snakke og skrive det språket som falt dem mest naturlig.Han brukte mange typisk norske ord, som ikke var vanlig den gangen, og gjorde dem meir naturlig for den gjennomsnittelige nordmann. Derfor støttet han Munch.


4.
Eventyrene til Asbjørnsen og Moe er typisk norske eventyr som de to har blitt fortalt da de vandret rundt i Norge. Eventyrene var skrevet på dansk, men grunnet at dialektene rundt om i landet var så forskjellige hadde de litt språkvansker. Det de derfor gjorde var å søke ”den gyldne middelvei”, altså at de skrev på dansk, men hadde noen fornorskede ord. Det norske folket hadde sansen for det, og dette gjorde at mange hadde lyst til å lære flere norske ord. Senere tids ditkere og forfattere ble også inspirert til å skrive på norsk.





5.
Knud Knudsen ble, i motsetning til alle andre tidligere omtalte personer i språkdebatten, født som husmannsønn. Alle andre var av embetsklassen. Han ønsket at Norge skulle få et eget språk, og mente vi ville få det ved å fornorske dansken. Han mente at sjølv om han og Ivar Aasen hadde forskjellig syn på hvordan Norge skulle få et eget språk, ville de til slutt oppnå likt resultat. De gikk bare hver sin vei. Knudsens tanker om å fornorske det danske språket ble støttet av (som nevnt tidligere) Henrik Wergeland, Bjørnstjerne Bjørnson, Asbjørnsen og Moe.


6.
Ivar Aasen var heller ikke født inn i embetsmannsklassen, i likhet med Knud Knudsen. De to var i stor grad veldig like og begge hadde en veldig sterk interesse for å gi Norge et eget språk som ville kunne karakterisere Norge som et land og en nasjon. Aasen var i utgangspunktet en bondesønn født på Sunnmøre, og brukte mesteparten av livet sitt på å skape et språk som baserte seg på de norske bondedialektene. Språket han skapte kalte han landsmål, og kjente, sentrale forfattere som tok i bruk denne skrivestilen var for eksempel Aasmund Olavsson Vinje og Arne Garborg.


7.
Knudsens slagord ”Gradvishetens vej, ikkje bråhastenes vej” sier at han mente at et språk hadde større sjanse for å holde og overleve om man gjorde små endringer i språket over en lengre periode, enn om man tok for seg store, drastiske endringer på kort tid. På denne måten ville folk lære seg å vende seg til de små endringene, og etter lang nok tid, ville språket være såpass forandret fra dets opphav at det ville kunne karakteriseres som et eget språk.

8.
Rettskrivingsmøtet i Stockholm kom som et resultat av veien utviklingen av det norske språket gikk. Grunnlaget for møtet var å gjøre den store forskjellen mellom svensk, dansk og norsk skrivestil mindre. Representanter for Norge var blant annet Knud Knudsen og Henrik Ibsen. Dette møtet var også et stort høydepunkt i den språklige skandinavismen, og begge representanter var for øvrig ivrige tilhengere.
På møtet kom det opp flere forslag til reformer som kunne bidra til et nærmere slektskap mellom de skandinaviske landene.

9.
Jamstillingsvedtaket fra 1885 skulle sikre at de to skriftspråkene i landet skulle være likestilt; både på skole og offentlig. Likevel er det vanskelig å opprettholde dette, og dette er noe vi sliter med fremdeles.

10.
Grunnen til vedtaket som kom i 1878 ("Undervisningen i Almueskolen saavidt muligt skulle meddeles paa Børnenes eget Talesprog") var at myndighetene mente det ville være mye lettere for barn å lære pensum på skolen når språket som ble snakket på skolen var deres eget talemål. Dette betydde at barna ikke lenger skulle lære bokspråket som ble brukt i bøkene, men at læreren derimot skulle bruke elevenes dialekt når han/hun underviste.