En film kan fortelle mange typer historier; den kan fortelle om en historisk hendelse, om en person eller om et sted. Den har lett påvirkningskraft på folk, og den kan få folk til å se ting kun fra en side av saken, altså historiefortellerens. Det er i teorien umulig å fortelle en historie fra et objektivt synspunkt, fordi fortelleren som oftest har sitt eget ståsted i saken, og fremhever det. Både bevisst og ubevisst. Publikum sympatiserer også som oftest med hovedpersonen (med mindre hovedpersonen er en hjerteløs, kynisk, kald morder uten bakgrunn for den han/hun driver med).
I filmer er alle slags typer virkemidler brukt. Det kan være forskjellige perspektiver (froskeperspektiv, fugleperspektiv, normalperspektiv) for å understreke hvordan hovedpersonen føler seg, farge- og lysbruken kan ha mye å gjøre med fortellingen. Likevel vil jeg si at musikken i en film er det aller viktigste virkemidlet, fordi den vekker følelser og stemninger i sinnet til en person når han/hun ser på filmen på en måte andre virkemidler ikke ville fått til.
Filmfortellinger skiller seg ofte fra skjønnlitterære fortellinger fordi filmen er noe visuelt som man ser. Det er som om handlingen utspiller seg foran øynene dine på gata enn på et lerret, og det gjør det lettere for enkelte å leve seg inn i historien, og/eller den blir mer troverdig.
Skjønnlitterære fortellinger er nødt til å anstrenge seg for å beskrive hendelsen og skape samme type troverdighet som på film. Dessuten ser man ikke hendelsesforløpet med det blotte øyet, man er i stedet nødt til å forestille seg det.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar