Mitt Liv Som Hund

Mitt liv som hund
I 1985 kom den svenske filmen ”Mitt liv som hund” ut, regissert av Lasse Hallström.
Jeg er usikker på om filmen er basert på en ordentlig historie, eller om den baserer seg på en bok.
Da filmen kom ut fikk den veldig mange blandete kritikere, men de fleste likte den. Den ble nominert til to Oscarer, og har også blitt nominert til to andre priser. Den vant til slutt 13 priser.
Jeg tror filmens tema handler om en vanskelig barndom. Det handler om mot til å tørre å tilpasse seg et nytt sted og til å kunne løsrive seg fra det faste gamle og vante.

Ingemar Johnsson er en gutt på rundt ti år. Han bor i Stockholm, med sin mor og bror. Moren har fått tuberkulose, og hun har mistet mye av livsgnisten. For at hun skal få en avkobling fra den slitsomme hverdagen hun har, som går ut på å oppdra to energiske gutter, blir guttene sendt til hvert sitt sted for sommeren. Ingemar blir sendt til sin onkel i Småland, hvor også han får en liten avkobling til den hverdagen han er vandt med. I Småland blir han også god venn med den guttete jenta Saga. På loven bokser de, og later som om de er Sveriges store boksemestre; Floyd Patterson og Ingemar Johansson.
Etter sommeren drar Ingemar hjem igjen til en stressende hverdag, en sliten mor og en storebror som alltid skal finne på noe nytt for å skremme ham.
Når moren igjen blir dårligere, og sendes på sykehus, drar han tilbake til Småland, men ting har forandret seg siden sommeren. Han må starte på en ny skole, Saga har forandret seg, og han kan ikke lenger bo hos onkelen, men må bo hos moren til tanten i stedet. Lysthuset som Ingemar og onkelen bygget i sommer er derimot ferdig, og det er der Ingemar gjemmer seg når han finner ut at moren dør.

Jeg syns ikke anslaget i denne filmen er spesielt bra, siden jeg følte at den ikke fanget publikums interesse fra starten av. Jeg syns at spesielt starten skal være fengende, for da er det lettere å følge med på resten av filmen enn det det er om det hadde vært en velig kjedelig start. Kronologien er vel mer eller mindre grei, syns jeg. Handlingen er bygget opp i delvis kronologisk rekkefølge, det eneste er at det starter med at Ingemar forteller når han sitter inne i lysthuset til onkelen. Derfra går han tilbake i tid til ca. et halvt år tideligere, og filmen går normalt fram til hvor han sitter i lysthuset igjen, og videre fremover. Jeg vil da si at filmen har mest tilbakeblikk.

Personene i filmen er veldig forskjellig. I Stockholm er alt veldig alvorlig, og bærer tydelig preg over at moren er veldig syk. Alle de voksne er voksne, og barna får ikke på noen måte delta i de voksnes verden. I Småland derimot er det en lettere atmosfære, de voksne er lekne og glade, og bærer ikke samme preg av alvorlighet som det Ingemar er vandt med.
Ingemar selv, har hatt en veldig vanskelig barndom, og preges sterkt av det. Det er derfor nesten som å komme til en helt nå verden for ham, når han kommer til Småland.

Det er tydelig at handlingen er satt til en stund tilbake. Tv'en har nettopp kommet, og tuberkulose herjet fremdeles enkelte steder i Sverige.
Jeg ville sagt at selve filmen skildrer to forskjellige miljøer, det ene er ikke så veldig sosialt, mens det andre er mye mer annerledes enn det første, og dermed uvandt. For Ingemar er det litt vanskelig å tilpasse seg det nye miljøet, men etterhvert blir han bedre kjent med de andre barna, og slapper mer av.

Til slutt en liten oppsummering: "Mitt liv som hund" er en film som handler om Ingemar, en gutt fra Stockholm, som blir sendt ut til onkelen sin på landet for sommeren, for at moren mde tuberkulose skal kunne få slappet av. Der får han seg nye venner, og når han kommer tilbake dør moren, og han flytter tilbake ti Småland.
Temaet i denne filmen er mot og vanskelig oppvekst.

Selv syns jeg ikke filmen var direkte bra, men den var ikke direkte dårlig heller. Jeg syns det var vanskelig å sette meg inn i filmen, fordi den var nokså forvirrende, og dermed syns jeg også det var vanskelig å forstå meg på Ingemar, hvorfor han gjorde som han gjorde, osv.

Janes dagbok

Jeg valgte sangen "Diary of Jane", fremført av Breaking Benjamin. Breaking Benjamin består av forsangeren Benjamin Burnley, Aaron Fink, Mark Klepaski og Chad Szeliga, og de kommer fra Pennsylvania, USA. Diary of Jane var den førte singelen som ble sluppet fra albumet "Phobia", og den kom ut i juni 2006. Albumet kom ut i August samme år. Denne sangen gå mest under sjangeren rock, så målgruppen ville jeg tro var mennesker mellom 13 og 30 som da liker denne type musikk.

Selve sangen er vel mer eller mindre en kjærlighetssang, men ser man på det som en slags historie, tror jeg kjærlighet bare er motivet, mens temaet er å tørre å ta sjansen ti å prøve å nå målet sitt. Videoen har en litt mørk undertone, og handler om Benjamin som leser dagboken til en dame som heter Jane. Vi går liksom inn i hennes verden, og når hun reiser seg fra badekaret finner hun ut alle speilene i huset er borte, bare rammen er igjen. Hun leter overalt etter speilene for å prøve å finne dem, og finner dem til slutt i ett av rommene i huset. Likevel ser hun ikke speilbildet av seg selv. Hele videoen slutter med at Benjamin legger en rose i dagboka hennes. Når han lukker dagboka ser man at han har stått på en gravplass hele tiden, og graven tilhører Jane, hvor det står at hun druknet da hun sovnet i badekaret. Dette forklarer delvis hvorfor hun ikke så speilbildet sitt i speilene; hun er død og det er ”spøkelset” hennes (kan man si det?) som løper rundt i huset på leting etter speilene.

Musikkvideoen er regissert av Ryan Smith, og er en slags blanding av en fortellende video (forteller historien om Jane) og konsertvideo, fordi bandet er med i videoen. Jeg ville ikke si at det er en altfor stor sammenheng mellom videoen og sangen, for mens sangen handler om kjærlighet eller å tørre å realisere drømmene sine, handler videoen Benjamin som leser dagboken til Jane. Det som gjør at jeg syns videoen og sangen likevel passer sammen er først og fremst melodien og den litt urolige undertonen på sangen, noe videoen understreker. I musikkvideoen møter vi bare på Jane og bandet. Det er Jane som er hovedpersonen, mens Benjamin Burnley er mer eller mindre en biperson. Resten av bendet er liksom litt... statister... Musikkvideoen skjer i et stort herskapshus (antageligvis huset til Jane) og på en liten gravplass. Hele videoen er rett og slett litt dyster; det er en gråtone i alle fargene, trærne stenger for mye av sollyset og det er ingen spesielt lyse, glade farger å se. Som jeg har sagt tidligere, syns jeg ikke teksten til sangen passer så bra tilvideoen, men melodien derimot passer bedre. Sangen starter i moll, noe som fører til at det med en gang blir dystrere preg. Alt det litt triste er likevel noe som er nokså typisk for Breaking Benjamin, så det hadde vært mer overraskende å se en video full av masse sjokk-farger sammen med en av sangene deres.

Det som fanger oppmerksomheten min er kanskje litt mangelen på farger. På gravsteinen på slutten av videoen kan man tydelig se at navnet er Jane, mens etternavnet er smuldret bort. På en annen video derimot kan man tydelig se at etternavnet til Jane er Bryan.
Jane Bryan var en kvinnelig skuespiller i 1930- 1940-årene. Hun var med i mange filmer, og en av dem het ”We are not alone”. Denne filmen deler samme navn som det forrige albumet til Breaking Benjamin, men om det er en tilfeldighet eller om det ligger noe mer bak det er uvisst. Som noen siste ord syns jeg videoen er bra, og er passer til sangen (med mindre man bare tenker på sangteksten i forhold til videoen).

Jeg syns det er mest oppmerksomhet rettet mot Jane, men det er vel det som er meningen, ettersom hun har hovedrollen. Jeg valgte denne videoen fordi den er annerledes fra de fleste videoer man finner på mtv, men jeg syns også at sangen er veldig fin.

Å komme seg videre

Da jeg først fikk høre at vi hadde fått en bloggoppgave som handlet om å skrive om en sang, fikk jeg masse tanker i hodet. Spesielt var det tanken på a man bare kunne velge én sang som fikk meg til å tenke. Hvis jeg skulle velge bare én sang som jeg kunne skrive om og som jeg atpåtil likte, hvilken skulle det vært? Ekstremt mange sanger dukket opp i hodet mitt nesten samtidig, og det jeg bestemte meg for var å høre på de sangene jeg har likt best et siste året.

Jeg endte opp med sangen "Rise above this" med Seether.
Seether er et sørafrikansk postgrunge-band, bestående av Shaun Morgan (forsanger), Troy McLawhorn (gitar), Dale Stewart (bass) og John Humphrey (trommer). Grunnen til at jeg valgte denne sangen var at jeg først og fremst syns den er utrolig fin, men også at den er helt spesiell, og skiller seg ut på en måte som svært få andre sanger gjør.

Sangen handler om at selv om man er i en depressiv periode så vil det gå bedre etter hvert, og at det er ingen grunn til å gjøre slutt på alt. Jeg tror også den er laget for å prøve å muntre opp spesielt folk med selvmordstanker og få dem kanskje til å tenke på hva det er de egentlig tenker på… Den ble litt komplisert…
Shaun Morgan skrev "Rise above this" om broren sin, Eugene Welgemoed, for å muntre ham opp under en periode han var veldig deprimert. Dessverre tok broren selvmord før sangen ble ordentlig spilt inn og utgitt, så sangen preges veldig mye av sorg og en tung stemning.

Når det gjelder virkemidler i sangen er det mye gjentagelser. Spesielt er det to setninger som blir mye gjentatt: "Rise above this" og "I'll mend myself before it gets me". "Rise above this" og "I'll mend myself before it gets me" tror jeg menes med at selv om man er i en veldig tung periode må man gå videre, før det virkelig kan skade en. En annen setning i sangen som jeg la merke til var ”48 ways to say that I’m feeling helpless”. Jeg tror det er en henvisning til ”The 48 ways to wisdom”, som er retningslinjer i den jødiske tro om hvordan man kan oppnå et suksessfullt liv. Jeg tror det prøver å fortelle at ”det er alltid et lys i enden av tunnelen”, som jeg har nevnt tideligere. Man må ikke kunne ha så mange forkunnskaper om bandets historie og grunnen til at forsangeren skrev den, for å kunne forstå budskapet, men om man virkelig vil gå i dybden og lese gjennom linjene, er det nok litt lurt.

Jeg mener at det er god sammenheng mellom tekst og musikk. Musikken er ikke dødtrist, noe jeg tror er veldig bra, for om den hadde på noen måte vært tristere eller langsommere kunne det blitt litt overdrevet. Likevel bærer musikken et preg av alvor.

Kilder:
Seether
Rise above this - sangtekst
Rise above tihs - musikkvideo
The 48 ways to wisdom