Jungelboka

Fredag 17. oktober skulle vi på Det Norske Teater og se Jungelboken, men først skulle vi på Workshop, og høre på Adil prate. Personlig syns jeg det var veldig spennende å høre på Adil fortelle om seg selv, og hans tolkning av Mowgli. Jeg syns han har hatt et veldig spennende liv, som ikke er helt likt alle andres, og syns at det var bra at han fulgte sine egne drømmer og gjorde som han selv ville. Jeg tror det han fortalte påvirket måten jeg så på forestillingen etterpå. Etter foredraget til Adil skulle vi danse, og for å være ærlig var jeg faktisk litt skeptisk, ettersom jeg ikke er kjempfan av å danse på scenen på sparket, men selv om jeg dreit meg ut en del ganger, gikk det helt fint. Det gikk fortere enn jeg hadde regnet med, og jeg syns vi burde sett mer hvordan det var bak scenen.

Jeg syns forestillingen var kjempebra, selv om jeg var litt skeptisk da jeg hørte at den for det første var på nynorsk, for det andre visste at det var en barnefortelling (som jeg kjenner fra Disneys tolkning), og for det tredje aldri har vært en spesiell stor fan av å gå på teater generelt. Allerede i åpningen skjønte jeg at denne forestillingen var noe uten om det vanlige, fordi den var såpass sterk i seg selv. Dessuten syns jeg det var veldig bra at det var en annen setting enn langt inne et sted i jungelen, for på denne måten, ble det også med en gang litt mer spennende. Det som fascinerte meg mest, var antagelig slutten, da vi kunne se Mowgli gå inn i menneskmengden ved at han gikk ut i salen og scenen ble til et eneste gigantisk speil. Jeg syns også det var veldig morsomt med sanger som mange kjenner igjen, samtidig som dyrene var "roller" fra dagens samfunn som man også lett kan finne på gaten. Jeg la også merke til at dansene til de forskjellige dyrene på en måte understreket det som særpreget dem. Jeg må si at jeg likte ulvene best, fordi de viste hvordan det er å vokse opp på gaten i en veldig troverdig måte (når de begynner å vende ryggen mot Mowgli, og følger Shere Kahn har det ingenting med Mowgli som person å gjøre, men rett og slett fordi Shere Kahn tilbyr dem et bedre alternativ enn det Mowgli kan, i dette tilfellet handler det om å overleve). Jeg syns også apene var utrolig morsomme, fordi de greide å portrettere sossene på en veldig god måte.