Sværmere..!

1.
Ved det lille kystsamfunnet Rosengård i Nordland blir den nye presten og hans hustru ventet. Folk har samlet seg nede ved kaia, og forventningene er høye. Ryktet skal ha det til at presten skal være svært rik, og heller ikke spesielt sparsommelige. Stedets telegrafist, Rolandsen har også møtt opp. Prestens medhjelper, Levion, bærer prestefruen i land, og Rolandsen viser presten og fruen veien til prestegården, der hans forlovede, Marie van Loos, er husjomfru. Det er ikke et direkte harmonisk forhold mellom Rolandsen og jomfru van Loos, og heller ikke helt meningen. I hvert fall ikke fra Rolandsens side. Forholdet deres ble til som et svar på Elise Mack, datteren til bygdas stormann, avviste hans frieri.
Mack (som nevnt ovenfor) er bygdas velgjører. Han bor med sin sønn Fredrik og sin vakre datter Elise. Han er eier av flere fiskebåter og inntektskilden fiskelimsfabrikken på stedet. I skjul har Rolandsen funnet opp et fiskelim som er bedre og billigere i drift enn Macks. Nå vil han starte sin egen bedrift, men mangler startkapital. Presten er den første han vil spørre om et lite lån, men det viser seg at denne rikdommen kun er et rykte, og ikke eksisterer.
Når Mack blir utsatt for innbrudd, utlover han en belønning på det dobbelte av det han mistet. Tyven vil også få en belønning dersom han melder seg. Samtidig har Fredrik blitt forelsket i klokkerdatteren Olga, og det ryktene vil ha det til at Elise skal gifte seg med kaptein Henriksen på kystbåten. Den nye presten er ikke fornøyd med medhjelperen Levion som er så taktløs å frakte en kalveskrott sammen med kisten da han skal gravlegge sin hustru. Derfor får han sparken, og blir erstattet med den fjerne og distanserte Enok.

Det at presten ikke er rik blir et problem for Ronaldsen. Derfor går han desperat til Mack og tilstår tyveriet han ikke har begått. På grunn av dette forlater jomfru van Loos ham, han mister jobben og anseelsen i bygda. Han har nå likevel penger til å søke om patent for oppfinnelsen sin. Like etter at jommfru van Loos forlater bygda blir det avslørt at det er Enok som er den ekte tyven, og Rolandsen gjemmer seg på en øy. Han blir funnet en tid senere, og med beskjeden om at hans patent har blitt godtatt reiser han tilbake til land. Mack ønsker at Rolandsen skal arresteres, men Elise setter seg i mot. For dette tilbyr Rolandsen Mack partnerskap, som blir godtatt fra Macks sin side. I et stort selskap på Rosengård bryter Elise forlovelsen med kaptein Henriksen. Hun forlater selskapet sammen med Rolandsen.

2.
Ove Rolandsen er historiens hovedperson, selv om det ikke er tydelig med en gang. Han er en kvinnebedårer og svindler, men han er på ingen måte en større kriminell enn det. Innerst inne har han moral og greier å skille rett fra galt. Hans stadige besøk på fiskelimsfabrikken forsterker hans rykte som kvinnebedårer, mens hans egentlige intensjoner er produksjonsspionasje, noe han heller ikke blir tatt for.

UNDER REDIGERING

Norsk språkhistorie på 1800-tallet

1.
Sammenhengen mellom språk og nasjonsbygging var at på 1800-tallet mente mange at det som kjennetegnet en nasjon var språket. Man kunne ikke føle seg som noen ordentlig nasjon om ikkje nasjonen hadde et eget språk. Språket skulle være særegent og ha røtter fra tidligere tider, slik at det kunne peke tilbake på historien til nasjonen.

2.
Etter opplysningstiden kom romantikken. Det var en reaksjon på opplysningtidens idealer, hvor man hele tiden prøvde å finne ut nye ting. I romantikken gikk man mot dette, fordi man mente at man ikke skulel tukle med naturen. Man mente at det var naturen som skulle hylles; at det var det som naturen hadde skapt som var det som burde hylles. Ikke det mennesket hadde skapt, for det var bare ”billige kopier” av naturens underverker. Man var redd for at hvis man tuklet for mye med naturen, ville det få uante konsekvenser (eks. Frankenstein). Under romantikken mente man at folk som tilhørte like nasjoner måtte samles under én kultur, ha ett språk, ha en historie og like tradisjoner. Dette ville styrke nasjonalfølelsen hos folket, og gjøre at de føler seg mer forent og er en del av et fellesskap.

3.
Morsmålets ”besteforeldre” var Jonas Anton Hielm og P.A. Munch.

Hielm stod for det som senere skulle bli bokmålet. Han var den første som kom med tanken om at hvis man forandrer litt på det danske skriftspråket ville det ligne mer på talespråket i byen. Dette ville føre til at nordmenn tilslutt ville kunne få utviklet et språk som de kunne kalle sitt eget; norsk. Hielm var med på å utvikle rigsmålet.
Hielm fikk var populær hos Johan Sebastian Welhaven, og selv om han var litt enig i det P.A. Munch mente, ville han også bevare det danske skriftspråket. Han ville at nordmenn og dankser skulle kunne forstå hverandre sjølv om de ikkje lenger var samlet under ett rike.




P.A. Munch var den første til å tenke på å ”skape” et eget språk som kunne kalles norsk. Hans tanke var at dette språket skulle basere seg på norrønt, men denne tanken slo aldri helt gjennom, og var ikke særlig populær. Likevel satte han i gang tanker hos mennesker som ønsket eget språk langt fra det dankse språket.
Henrik Wergeland mente at alle nordmenn skulle få snakke og skrive det språket som falt dem mest naturlig.Han brukte mange typisk norske ord, som ikke var vanlig den gangen, og gjorde dem meir naturlig for den gjennomsnittelige nordmann. Derfor støttet han Munch.


4.
Eventyrene til Asbjørnsen og Moe er typisk norske eventyr som de to har blitt fortalt da de vandret rundt i Norge. Eventyrene var skrevet på dansk, men grunnet at dialektene rundt om i landet var så forskjellige hadde de litt språkvansker. Det de derfor gjorde var å søke ”den gyldne middelvei”, altså at de skrev på dansk, men hadde noen fornorskede ord. Det norske folket hadde sansen for det, og dette gjorde at mange hadde lyst til å lære flere norske ord. Senere tids ditkere og forfattere ble også inspirert til å skrive på norsk.





5.
Knud Knudsen ble, i motsetning til alle andre tidligere omtalte personer i språkdebatten, født som husmannsønn. Alle andre var av embetsklassen. Han ønsket at Norge skulle få et eget språk, og mente vi ville få det ved å fornorske dansken. Han mente at sjølv om han og Ivar Aasen hadde forskjellig syn på hvordan Norge skulle få et eget språk, ville de til slutt oppnå likt resultat. De gikk bare hver sin vei. Knudsens tanker om å fornorske det danske språket ble støttet av (som nevnt tidligere) Henrik Wergeland, Bjørnstjerne Bjørnson, Asbjørnsen og Moe.


6.
Ivar Aasen var heller ikke født inn i embetsmannsklassen, i likhet med Knud Knudsen. De to var i stor grad veldig like og begge hadde en veldig sterk interesse for å gi Norge et eget språk som ville kunne karakterisere Norge som et land og en nasjon. Aasen var i utgangspunktet en bondesønn født på Sunnmøre, og brukte mesteparten av livet sitt på å skape et språk som baserte seg på de norske bondedialektene. Språket han skapte kalte han landsmål, og kjente, sentrale forfattere som tok i bruk denne skrivestilen var for eksempel Aasmund Olavsson Vinje og Arne Garborg.


7.
Knudsens slagord ”Gradvishetens vej, ikkje bråhastenes vej” sier at han mente at et språk hadde større sjanse for å holde og overleve om man gjorde små endringer i språket over en lengre periode, enn om man tok for seg store, drastiske endringer på kort tid. På denne måten ville folk lære seg å vende seg til de små endringene, og etter lang nok tid, ville språket være såpass forandret fra dets opphav at det ville kunne karakteriseres som et eget språk.

8.
Rettskrivingsmøtet i Stockholm kom som et resultat av veien utviklingen av det norske språket gikk. Grunnlaget for møtet var å gjøre den store forskjellen mellom svensk, dansk og norsk skrivestil mindre. Representanter for Norge var blant annet Knud Knudsen og Henrik Ibsen. Dette møtet var også et stort høydepunkt i den språklige skandinavismen, og begge representanter var for øvrig ivrige tilhengere.
På møtet kom det opp flere forslag til reformer som kunne bidra til et nærmere slektskap mellom de skandinaviske landene.

9.
Jamstillingsvedtaket fra 1885 skulle sikre at de to skriftspråkene i landet skulle være likestilt; både på skole og offentlig. Likevel er det vanskelig å opprettholde dette, og dette er noe vi sliter med fremdeles.

10.
Grunnen til vedtaket som kom i 1878 ("Undervisningen i Almueskolen saavidt muligt skulle meddeles paa Børnenes eget Talesprog") var at myndighetene mente det ville være mye lettere for barn å lære pensum på skolen når språket som ble snakket på skolen var deres eget talemål. Dette betydde at barna ikke lenger skulle lære bokspråket som ble brukt i bøkene, men at læreren derimot skulle bruke elevenes dialekt når han/hun underviste.

Modernisme og Sigbjørn Obstfelder

1.
Enkelte særtrekk for modernismen er at det er et brudd med det tradisjonelle, og det eksperimenterer veldig mye med forskjellige ting. De flytter på grenser i forsøk og etter krav om å skape noe nytt. Modernistene trekker også fram fremmedfølelsen hos mennesket, og også om fremtidspessimisme.

2.
Grunnen til at forfattere og kunstnere begynte å bryte med den tradisjonelle formen rundt 1890-tallet var at folk mente man var nødt til legge fra seg gamle normer helt og fullstendig. Disse tankene kom grunnet viteskapelige, samfunnsmessige og politiske framskritt, som for eksempel gjennombruddet av Relativitetsteorien, forbrenningsmetoden, industrialiseringen og samfunnsvitenskapen som spilte en stadig større rolle i politikken. De mente at kunsten måtte forandre seg mye hvis svarene de allerede hadde kommet til om de store spørsmålene om menneskenes natur, virkeligheten og fysiske og psykiske begrensninger forsvant eller ble motbevist.

3.
Sigbjørn Obstfelder var en norsk forfatter og dikter, og regnes som en av Norges første modernistiske diktere. I diktene sine har han skildrer han ofte fremmedfølelsen med en undring rundt det man observerer i verden. Et godt eksempel på dette er diktet ”Jeg ser”, som handler om en persons undrende observasjoner i den verden han lever i, og at han føler han ikke passer helt inn. Diktene hans bryter også med den tradisjonelle vers- og rytmeformen som dikt på den tiden hadde. Med andre ord; diktene hans har rett og slett ikke rim, siden Obstfelder ikke var noe fan av det selv.
Samfunnet reagerte sterkt på tekstene til Obstfelder, og diktene ble ofte protestert mot eller parodiert.

4.
Jeg mener diktet ”Jeg ser” handler om en som er undrende faktisk legger merke til verdens rare hverdagslige ting som skjer. Gjennom hele diktet kommer det godt fram at han faktisk legger merke til hvordan verden ser ut og han lar det gå innover seg, i forhold til det man vanligvis gjør; bare ser verden slik man alltid har gjort. Jeg tror han nettopp har begynt å ta verden innover seg på en ny måte, og dermed blir forundret over hva som skjer. Dette er vanlige hendelser som han ikke la merke til i går, som for eksempel at det regner, hvordan mennene er kledd, hvordan kvinnene smiler og hvordan hestenes rygg luter. I det siste avsnittet kommer det fram at han føler at han er på feil sted, og jeg tror det er fordi han kanskje har lagt merke til overfladiskheten i den verden har lever i. Herrene er velkledde selv om de nødvendigvis ikke rike og kvinnene smiler selv om de nødvendigvis ikke er lykkelige, bare fordi det er dette samfunnet forventer.

5.
Modernistiske trekk ved diktet ”Jeg ser” er for det første at det bryter med det tradisjonelle. Både skrivemåten og i diktet kan man se det. Setningene rimer ikke, det er ikke fast rim og rytme, i diktet. Også personen i diktet bryter med det normale. Han undrer seg over det som er normalt i samfunnet, som andre tar som en selvfølge. Et veldig sentralt modernistisk trekk i diktet er fremmedfølelsen som hovedpersonen uttrykker gjennom hele diktet. Det er tydelig at han føler seg malplassert og han ikke egentlig passer inn.