Brasil-Norge

Diktanalyse
Laget av: Synne, Ingrid, Marie & Marie

Diktet heter Brasil-Norge og er skrevet av Lars Saabye Christensen. Diktet er i diktsamlingen Pasninger fra 1998. Diktet ble skrevet etter at Norge hadde vunnet over Brasil i VM 23. juni 1998.

Det handler om at Brasil er veldig sterke, og derfor forventes det ikke at lille Norge skal greie å slå dem. Seieren var derfor veldig stor, spesielt for nordmennene. Hele diktet viser veldig tydelig at Norge har overvunnet Brasil, sprengt alle grenser og blitt mye sterkere. Lars Saabye Christensen beskriver veldig godt forventningene før fotballkampen og hvordan alles innstillinger ble totalt forandret.

Det er språklige bilder ved at den norske skogen rister sine røtter løs samtidig som spillerne blir bedre og alt forandres. I begynnelsen var Norge som lårhøner, mens da vi vant ble det snø på Copacabana og karnevalet begynte å gå med pæler.

Hvis ikke vi hadde visst om fotballkampen, da vi vant 2-1, hadde det vært vanskelig å forstå handlingen i dette diktet.

Kontraster er noe av det viktigste i dette diktet. I Begynnelsen er det Norge som er dårligst, mens i slutten har Brasil tapt og Norge har sprengt grensene sine.

Lang, kort, kort, kort, kortest er systemet på strofene i dette diktet. Siden lengdene er så forskjellige, er det nok ikke et fast mønster som blir fulgt.

Rytmen i diktet er veldig ujevn, og det er ikke noe ved den som tilsier at det er fast rim og rytme i dette diktet. Mangelen på rim gjør at diktet kan virke mer seriøst, fordi det ikke er like fengende når det ikke rimer.

Det brukes få og mange forskjellige ord i Norge-Brasil. Dette gjør at stemningen kan bli litt kaotisk siden de ikke passer så godt sammen. Hvis Norge er Brasil er det eneste som blir gjentatt i diktet, men ellers endres ordene og meningene mye gjennom diktet og spesielt i begynnelsen og slutten er det spesielt store forskjeller på ordene.

Kontraster og språklige bilder er de virkemidlene som er brukt i diktet. De brukes veldig mye, og uten dem hadde det ikke vært noe igjen av diktet. De språklige bildene som stilles imot hverandre gjør at diktet blir mye morsommere å lese enn et helt saklig handlingsreferat av fotballkampen. På grunn av de språklige virkemidlene har dette blitt til et dikt og ikke en artikkel om fotballkampen med overdreven bruk av enter-knappen.

Hele dette diktet er en lang setning uten et eneste punktum, men på grunn av linjene og oppsettet har det blitt passende pauser som gjør at du på en måte kan velge selv hvordan du leser og hvor fullstendige setningene skal bli.

Dette diktet består hovedsakelig av kontraster. Lars Saabye Christensen setter Norge og Brasil opp mot hverandre med ord som hvis og er, noe som gjør at kontraster går igjen i diktet hele veien. Kontrastene er ikke absolutte, noe som betyr at de ikke er direkte motsetninger til hverandre.

Våt sement er et språklig bilde av at det er tyktflytende og hvis ikke man kommer seg ut av den, kommer man til å sitte fast for alltid.



Dette innlegget vil bli redigert senere…

Dikt

Vi har startet med lyrikk i norsken. Lyrikk er en skjønnlitterær hovedsjanger, sammen med epikk og drama. Det er en betegnelse for noe som handler om følelser og øyblikkets stemning. Det som er karakteristisk for lyrikk er ofte rim og rytme, og at den er kort, men at man greier å si alt nødvendig med få ord.
Jeg har bittelitt kjennskap til genren, ettersom vi holdt på med dikt i 9. klasse. Dessuten lagde også klassen en diktbok vi hadde laget selv (hvor alle i klassen skrev et dikt hver) og solgte for å tjene penger til klassetur.

Å leve
Noen ganger er alt lett.
Som en fjær som blåser av gårde i et lett vindpust.

Andre ganger er alt tungt.
Tungt som bly.
Som å gå i motbakke på motbakke og det føles som om den aldri jevner seg ut.
Innimellom er det verken det ene eller det andre, men midt imellom.

Det finnes ikke bare svart og hvitt.
Det finnes noe mellom bunnen og toppen.

Noe som kan by på utfordringer, men som gjør alt levende.
Det gjør alt fargerikt og spennende.

Det setter farge på tilværelsen og setter deg på prøvelser.
Det kan hende du blir såret, men man må bare ta sjansene hvis en vil leve.

Dette diktet er skrevet av Ragnvald Sørheim. Han begynte å skrive dikt i tenårene, men det var bare i det små. Han begynte for alvor å skrive dikt for 10-15 år siden. Han ble født i 1970, og er oppvokst på Hedmark. Siden han var fire år har han sittet i rullestol, og finner musikk, diktskriving og maling veldig inspirerende.

Jeg valgte dette diktet fordi jeg syns det forteller veldig godt hvordan livet er. Det er ikke alltid like lett, og du blir ofte satt på prøve, noen spennende, morsomme, andre mindre morsomme. Likevel, for å kunne leve må man også kunne lære seg å godta alle livets oppturer og nedturer og på gjøre det beste ut av det.
Med tanke på at forfatteren har sittet i rullestol siden han var fire år tror jeg han vet mer om oppturer og nedturer enn de fleste andre.

Å leve

Om å være seg sev - vår photostory

Da jeg hørte at vi skulle lage vår egen photostory/film ble jeg veldig glad, for filmredigering er noe jeg kan sånn halvveis, samtidig som det er noe som interesserer meg. Sammen med Hedvig og Stine ble vi fant vi ut hva det var vi ville lage film om, hvordan den skulle være og vi kom med mange ideer.
Vi startet egentlig med å skrive ned ideene våre, og etterhvert begynte vi å få et veldig klart bilde av hvordan vi ville ha det.

Historien vår handler om en jente som mest av alt ville være som de andre "kule" jentene, fordi det så ut som om de hadde det så gøy. Hun skilte seg ut fordi hun så annerledes ut og hadde ikke like kule klær som henne. Hun forandret på alt; utseennde og personlighet. De kule jentene så plutselig denne nye kule jenta og ville bli venn med henne, og jenta ble gladelig med, men etterhevrt merket hun at det ikke var like morsomt å være sammen med jentene som hun hadde trodd, og forandrer seg tilbake til det hun var før, og da finner hun seg en ekte venn hun kan være sammen med. Moralen i historien vår var det å tørre å skille seg ut og å være seg selv.

Vi skrev hele historien som et eventyr, for at det skulle være lettere å følge med og gjøre det kanskje mer spennende. Likevel filmet vi i nåtiden, for på en måte modernisere det.
En av de første og mest fremtredende ideene var noe à la fengslesreklamen (way back?) hvor det er en mann som sitter stille mens resten av verden går utrolig fort forbi. Vi gjorde noe av det samme i filmen hvor jenta begynte å føle seg alene igjen etter å ha forandret seg til en lik kopi av alle andre. Vi har prøvd å markere det ved å la henne stå stille på tre steder mens resten av verden farer forbi. Her filmet vi på Byporten og Oslo S i romjula, hvor det var mange mennesker. Jeg vet ikke helt hvordan Hedvig (som var den fattige jenta) følte seg da vi filmet i Oslo, spesielt når noen av de forbipasserende syns det var veldig morsomt å lage kaninører på henne eller stille seg rett foran henne og stirre. Stine derimot la ikke skjul på hvor utilpass hun var som emo og emosminken forsvant med en gang etter at vi var ferdig med å filme.

Vi filmet også på Burger King i Karl Johan og hjemme hos Hedvig. Til filmredigeringen brukte vi Final Cut. Nesten alt i filmen hadde vi laget selv. Sangen, bilder, og filmklipp, unntatt ett med Paris hilton fra filmen "Pledge this". Vi har gjort noen av klippene litt uskarpe og skurrete for å prøve å understreke den litt bisarre sinnstilstanden jenta er i gjennom hele historien.
Den største allusjonen i filmen er hvor feen (i eventyret) skriver på veggen. Dette klippet går gjennom filmen mange ganger, men det er ikke mulig å se hva feen skriver før helt på slutten. Dette har vi gjort for at man kanskje kan forstå at det kommer flere tegn i eventyret som prøver å fortelle jenta at hun må være seg selv, men at hun ikke forstår det før helt på slutten. Skriften på veggen kan også refereres til Bibelen.

Jeg må si at jeg egentlig ble nokså fornøyd med det ferdige produktet. Da hadde vi jobbet nokså mye med filmen, men jeg må bare legge til at Hedvig har det meste av æren for at filmen ble så bra som den ble, uten henne tor jeg ikke den hadde blitt slik.

Når det kommer til historien til de andre i klassen, likte jeg spesielt Stian og Katrine sin. De hadde photostory om to venner som hadde kjent hverandre hele livet memn ble skilt på grunn av krigen mellom Israel og Palestina. Det jeg likte med denne filmen var at den var veldig realistisk og det er trist å tenke på at slike historer skjr hele tiden rundt om i verden. Dessuten tar den også opp et viktig tema når det kommer til kriging; den uskyldige delen i en krig, barna. Barna har ingenting med krigen de voksne fører, men likevel går det utover dem.

Jeg likte også historien til Herman og Stine, som handlet om vennskap og fordommer. Jeg likte den veldig godt, fordi den advarer oss mot å dømme mennesker vi ikke kjenner i et veldig dømmende samfunn. Også denne historien er veldig realistisk. Hvis man dømmer mennesker man ikke kjenner, kan det føre til hat, som videre kan føre til andre ting (apartheid, nazisme osv).

Bildet er redigert

Kunnskap gir superkrefter

Utdanning er veldig viktig siden det gir folk muligheten til å få en jobb og å kunne forsørge seg selv. På den måten har de større sjanser for å klare seg i verden og å overleve. Jeg tror kanskje det er det som er noe av grunnen til all fattigdommen i verden; at man ikke får dratt på skole, og på den måten er man nødt til å ta seg til takke med en svært dårlig jobb eller ingne jobb i det hele tatt. Jeg syns Opersajon Dagsverk egentlig er nokså bra, for da får vi muligheten til å hjelpe andre som ikke er så heldige. Jeg tror dette kan få oss til å tenke mer på forskjellene mellom fattge og rike land, og kanskje få oss til å tenke litt mer på menneskene i den 3. verden. Jeg tror også den kan gi deg en god følelse når du jobber; det å vite at du bidrar til noe mer enn lommepenger for neste uke.

Hva er privat?

Jeg mener at man har overskredet grensen mellom det offentlige og private på internett når man ydmyker andre, eller legger ut ting som ikke er meningen at alle skal se.
Personlig syns jeg vel det er greit å legge ut informasjon om hva jeg heter og hva jeg interesserer megfor og lignende. Jeg er ikke så veldig fan av å legge ut hele mitt liv et sted hvos alle kan bruke infromasjonen på den måten det måtte passe dem. Jeg liker vel egentlig heller ikke å legge ut nr. mitt slik at hele verden plutselig kan ringe meg. Jeg vet at det allerede ligger på nettet, og andre steder som alle kan få tak i, men jeg tror ikke det erså mange som bruker hall sin tid på å loke på Opplysningen 1880, 1881 og Gule sider, i forhold til steder som Facebook og Nettby.
Jeg er litt usikker på det å spre informasjon og hvordan jeg bruker internett på den måten, men jeg regner vel med at jeg sender mail eller noe om det er noe...? Når det gjelder å finne informasjon går det vel for det meste i Google og andre søkesider, med mindre det er informasjon om personer...
Jeg syns det er litt ubehagelig, men ja, jeg kjenner til enkelte episoder hvor internettet har blitt brukt for å mobbe noen.

Grensen mellom privat og offentlig
Jeg har egentlig et veldig nøytralt forhold til det å legge ut informasjon om seg selv på internett. Folk får leve sitt eget liv uten at jeg har planer om å blande meg opp i det, tenker jeg. Men når noen legger ut informasjon som har en negativ virkning på en annen enn seg selv, syns jeg det rett og slett er dårlig gjort. Hva har den ene pesonen gjort for å fortjene det? En ting er å være uvenner eller å ikke like noen, baksnakke noen og spre rykter, men for eksempel å legge ut støtende bilder på et sted ikke bare folk du kjenner, men også totalt ukjente mennesker, kan se det og bruke det som de vil. Sprer man rykter eller baksnakker er det bare de som vet hvem offeret er som bryr seg, men på internett tror jeg det er mye verre. Ikke misforstå, for jeg er ikke for baksnakking og ryktespredning, men jeg tror det å mobbe over internett er mye, mye verre. Så det jeg prøver å si er vel; ikke legg ut private ting på internett som kan såre andre, du aner ikke hvor fort gjort det kan komme i besittelse av feil personer

Bilder:
http://www.cs4fn.org/fundamentals/images/handinflow.jpg
http://stormcloudi.files.wordpress.com/2007/05/depression_by_thirsty5.jpg http://www.skolenettet.no/nyUpload/Moduler/IKT-i-skolen/Pc_kjop.150.jpg

Jungelboka

Fredag 17. oktober skulle vi på Det Norske Teater og se Jungelboken, men først skulle vi på Workshop, og høre på Adil prate. Personlig syns jeg det var veldig spennende å høre på Adil fortelle om seg selv, og hans tolkning av Mowgli. Jeg syns han har hatt et veldig spennende liv, som ikke er helt likt alle andres, og syns at det var bra at han fulgte sine egne drømmer og gjorde som han selv ville. Jeg tror det han fortalte påvirket måten jeg så på forestillingen etterpå. Etter foredraget til Adil skulle vi danse, og for å være ærlig var jeg faktisk litt skeptisk, ettersom jeg ikke er kjempfan av å danse på scenen på sparket, men selv om jeg dreit meg ut en del ganger, gikk det helt fint. Det gikk fortere enn jeg hadde regnet med, og jeg syns vi burde sett mer hvordan det var bak scenen.

Jeg syns forestillingen var kjempebra, selv om jeg var litt skeptisk da jeg hørte at den for det første var på nynorsk, for det andre visste at det var en barnefortelling (som jeg kjenner fra Disneys tolkning), og for det tredje aldri har vært en spesiell stor fan av å gå på teater generelt. Allerede i åpningen skjønte jeg at denne forestillingen var noe uten om det vanlige, fordi den var såpass sterk i seg selv. Dessuten syns jeg det var veldig bra at det var en annen setting enn langt inne et sted i jungelen, for på denne måten, ble det også med en gang litt mer spennende. Det som fascinerte meg mest, var antagelig slutten, da vi kunne se Mowgli gå inn i menneskmengden ved at han gikk ut i salen og scenen ble til et eneste gigantisk speil. Jeg syns også det var veldig morsomt med sanger som mange kjenner igjen, samtidig som dyrene var "roller" fra dagens samfunn som man også lett kan finne på gaten. Jeg la også merke til at dansene til de forskjellige dyrene på en måte understreket det som særpreget dem. Jeg må si at jeg likte ulvene best, fordi de viste hvordan det er å vokse opp på gaten i en veldig troverdig måte (når de begynner å vende ryggen mot Mowgli, og følger Shere Kahn har det ingenting med Mowgli som person å gjøre, men rett og slett fordi Shere Kahn tilbyr dem et bedre alternativ enn det Mowgli kan, i dette tilfellet handler det om å overleve). Jeg syns også apene var utrolig morsomme, fordi de greide å portrettere sossene på en veldig god måte.

Mikronovelle

Da jeg først leste om mikronoveller i A-Magasinet var jeg litt usikker på hva jeg syntes om denne typen noveller. Jeg følte på en måte at det ikke er alltid at hele meningen kom fram, siden det er så få ord, ellers så kunne den misforstås. Likevel, hvis den er skrevet på en spesiell måte trenger man gjerne ikke fler enn 6 ord for å få fram budskapet sitt.

"Liten unge er dømt til livstid "

(Eh... Egen mikronovelle... Tjaah...)